Johan Falkberget

I nordvestre hjørnet på Rørosvidda ligger en spillende blank fjellsjø, Rugelsjøen. Det vil si at spillende blank er den bare på stillværsdager.

Foto: Enok O. Simonnæs, 1906. © Fylkesfotoarkivet i Møre og Romsdal

En av gårdene ved Rugelsjøen heter Falkberget. Der ble dikterkongen født i en liten røststuggu som ennå står der. Denne ættegården het i gammel tid 'Trondalen', men rett bak gården ligger et stupbratt berg som kaltes 'Falkbjerget'. Fra 1880-årene har dette navnet vært brukt i matrikkelen, selv om foreldrenes navn var Lillebakken. Navnet Falkberget tok Johan etter denne fjellknausen ved Ratvolden, formet som et fuglehode, hvor det ble sagt at falkene hekket i eldre tider.

Fire hundre meter nord for Falkberget ligger en annen gård. Den bærer navnet Ratvollen, hvor dikteren bodde. Denne gården ble bygget og ryddet av morbroren og morfaren. På tunet har Johan Falkberget reist dem en minnesten, under symbolet av Kobberverkets eldgamle tegn: "John O. Jamt 1820-1893, Ole J. Jamt 1843-1912 har ryddet denne vold. Fredet og æret være deres minne." Også et annet minne står reist der. Etter at Falkberget i 1922 overtok Ratvollen og bosatte seg der, fikk han flyttet den gamle gruveklokka fra den nedlagte Mugg-gruva ned i tunet. Sørøstover fra gårdene, ved Orvsjøen, ligger Arvedals gruve, og ennå lenger vekk Kongens gruve. Det var i denne gruven at han skulle begynne å jobbe, bare 8 år gammel.

Ætt og hjem

Det var moren hans, Gunhild Jonsdatter (født Jamt), som hadde sine slektsrøtter ved Rugelsjøens bredder. Hennes far ‘Jamt-Jo’, var oppsynsmann ved Muggruva, og drev dessuten sin egen gård, Trondalen. En av Jamt-Jos foreldre var kommet fra Jämtland omkring 1660. Fra den tiden hadde de vært smeder og bergmenn ved Røros Kobberverk. Faren til Johan Falkberget, Mikkel Lillebakken, var også av bondeslekt. Han var fra fjellbygda Os, øverst i Østerdalen. Som unggutt kom han til Muggruva som berggesell. Der ble han kjent med Gunhild Jonsdatter Jamt og giftet seg med henne.

Røststuggu som Johan Falkberget ble født i den 30. september 1879, var ikke stor. Den var knapt fire meter i firkant og under to meter høy. Til tross for dette lå nok hjemmet i Trondalen over gjennomsnittet. Det var flinke folk der som var vant til å utnytte alle ressurser. Det gjorde vel også sitt at Johan Peter var enebarn.

Arbeidsdagen

Barnearbeid var vanlig i gruvene den gangen. Mange måtte i vei fra de var seks år. Johan Peter fikk vente til han var åtte. Han var med vaskarryssene og vasket malm i isvann, derfor hadde de flete av dem sprukne hender og fingre. Fottøyet var også så som så, og de frøs og fikk hoste. Tannpinen prøvde de å døyve med glødende spikre. Malmvaskingen begynte tidlig om våren og sluttet på senhøsten. Skolen varte ellers ikke så mange uker. Rolig og nøkternt forteller Falkberget om disse første arbeidsårene sine slik:

"Jeg var åtte år gammel da jeg startet i Kongen grube. Det ble mye slit. Man vil neppe tro meg, hvis jeg gav meg til å skildre de ting. Vi arbeidet i skift! Den ene uken var det å ta fatt klokken tre om morgenen, andre uken begynte vi først klokken åtte, men så var det til gjengjeld til ni om kvelden. Da var vi så trette at vi stupte i brakkekøya. Jeg husker godt at vi likte best å starte klokken tre, for da fikk vi kvelden fri, slik at vi kunne slåss". (Intervju i Aftenposten 1952.)

Innimellom arbeidet måtte Johan Peter hjelpe til så mye som mulig på gården. God hjelp var det at gruvene praktiserte den tyske skikken med fri fra fredagkveld. Det var et fag som Johan Peter fikk lære seg svært godt av sine morbrødre, og det var smedens hemmelighetsfulle kunst, nedarvet i slekten gjennom tre hundre år. Han fanget også ryper om vintrene og fikk 35 øre stykket, en pris som sammenlignet med mangt annet slett ikke var så verst. Opp mot konfirmasjonsalderen fikk han enda en inntektskilde:

"Skolegangen ble jo så som så. Men jeg hadde lagt meg til å skrive - foreløbig rent bokstavlig - og det blev hetende at jeg hadde så fin håndskrift! Og så kom de gamle bergmenn - mange av dem behersket overhodet ikke den skjebnesvangre kunst - og bad meg skrive for dem. I konfirmasjonsalderen drev jeg veritabel sakførerforretning oppe i gruvebrakkene. Jeg skrev skjøter og obligasjoner og mange rare dokumenter - og kjærlighetsbrev. Hadde jeg fått riktig glød og smell i et slikt kjærlighetsbrev, betalte den lykkelige avsender to kroner. Gladelig! Brevene begynte alltid så: 'Jeg vil nu tage pennen i min haand, og bryde din Stilhed...' " (Samme intervju som nevnt ovenfor.)

Så er det arbeiderbevegelsen som kom blåsende som en storm innover fjellvidda. Omkring århundreskiftet var det helst slik at arbeidersak og nasjonalt arbeid kjentes som ett og det samme, iallfall for Johan Peter. Rørosgruvene fikk en stor og bitter streik i 1902-03. Fra da av visste Johan Peter hvor han ville stå. Han ville skrive slik at gruvefolk og arbeidsfolk kunne få sin rett. I sin bok "Nattens Brød" skriver han denne setningen: "Langsomt løftet de hodene, som menn under soloppgang." Han ville vekke sliterne, de underkuede, de uten håp til å se oppover og fremover. I mange av talene sine bruker Johan Falkberget uttrykket 'å bære lys'. Det er det menneskene skal gjøre for hverandre - være lysbærere og ikke lysslokkere.