Hiorts uekte barn?

En dag seinhøstes i 1790 innløp følgende brev til skiftekommissærene i direktør Hiorts bo:

Højvelbaarne Hr. Oberste! Velbyrdige Hr. Sorenskriver! Naadige og gundstige Herrer!
Som et fattigt med et Aarsgammelt Barn besværet Menniske, forladt af alle, nødes jeg underdanig at andrage for de Høje Herrer Skifteforvaltere i Sal. Directeur Hiortes Boe en Sandhed, Dem maaske forud bekiendt af Rygtet herom, at jeg ved ingen anden som Fader til mit ulykkelige Barn end den ovennævnte Sal. afdøde Directeur! Naadige Herrer! forbarme Dem over mig og mit ulykkelige Barn, der ikke selv kan tale sin Tarv og sin Ret til pligtskyldig Opdragelse, og som den aller naadigste Forordning af 14de October 1763 dog fordrer som en Pligt, en ellers gandske naturlig forbindende, saa i Følge heraf, hav da naadige Herrer Medlidenhed med mig og Barnet og forunde mig til sammes Opdragelse enten noget aarlig bestemt eller alt paa een Gang mig leveret efter naadigst Behag. I Haab om de Høje Herrers naadige Resolution henlever jeg underdanigst
Nyepladsen ved Røraas den 25de November 1790.
Kirstie Abrahamsdatter.

Herrene Krogh og Koefoed var til å begynne med atskillig i villrede om hvordan de skulle ta denne saken opp. De hadde nok hørt ryktene svirre på Røros, men ikke riktig kunnet oppfatte det som alvor at direktør Hiort skulle være utlagt som barnefar ... Historien var for usannsynlig til å kunne være sann. Hiort hadde jo vært syk hele det siste året han levde. Saken kom ikke til å bli nevnt i skifteprotokollen før på nyåret i 1793. Straks de hadde motatt brevet, lot skiftekommissærene innhente en uttalelse fra bergkirurg Mathiesen om muligheten av at direktøren kunne være barnets far, men dermed var de kommet like langt, for bergkirurgen kunne "ingen fuldkommen Oplysning give ..." Og så resonnerte de som så at det var best å la saken henstå en tid, om det skulle komme fram nye oppysninger.

Foto: Ukjent, 2008

Kirsti Abrahamsdatter var blant tjenestejentene som fikk gaver i samsvar med direktør Hiorts testamentariske bestemmelse. Men avdøde hadde ikke på noen måte satt henne i noen særstilling ... Barnet var ført til dåpen i Røros kirke søndag 8. november 1789 og hadde fått navnet Anne Kirstine. Klokkeren, studiosus Ole Dahl, hadde lurt seg til å kikke i kirkeboka på prestekontoret og konstatert at prost Thomas von Westen Hammond hadde vært så forståelsesfull å antegne begivenheten på latin. Der stod:

Kirsti Abrahamis baptismali foederi initiandam die 8. nov. curavit filiam spuriam, quae gaudet nomine Anne Kirstine. Patrem confessa est mater - agnoscite! - Petrum Hiort, qui obiit 1 aug. Spanfores sunt baptisme Marit Olsdtr. Bakken, Elen Olsdatter, Gjertrud Jensdtr. Quernengen, Thron Andersen, Torber Iversen Vold, Anders Abrahamsen.

Det skulle utlagt bli:
Kirsti Abrahamsdatter lod sin uegte Datter, der glæder sig ved Navnet Anne Kirstine, indvie i Daabspakten den 8de November. Som Fader oppgav Moderen - vid det! - Peder Hiort, der døde den 1ste Aug. Faddere ved Daaben er ... osv.

Foto: Erik Olsen, 1897. © Trondheim Byarkiv

Hiort-en var vel ikke mer enn et menneske, han heller, tenkte klokkeren. Det var ikke fritt for at avdøde beint fram vokste i hans øyne gjennom denne avsløringen ... Enhver hadde sitt kors! Folkesnakket fikk det travelt gjennom lange tider. De dømmesyke var naturligvis straks frampå og hadde som vanlig alt på det rene. Men denne gangen var det to fraksjoner blant dem: De som trudde barnemoren og de som hevdet at hun fór med løgn. De første dømte direktøren hardt i hans grav og unnså seg ikke for å rote fram igjen gamle rykter om galante eventyr og slikt, - somme brukte endog ordet libertiner. All ære og hyldest som de sjøl hadde vært med på å overdynge Hiort med i levende live, var brått glemt. Det gikk så vidt at de begynte å hviske om at det forholdt seg kanskje ikke så helt naturlig med direktørens død heller, - den var i hvert fall inntruffet svært beleilig - fra hans side sett ... De andre ville kort og godt ikke tåle noen tilsøling av salig direktørens minne og slo fast at tjenestejenta - i altfor åpenlys hensikt - hadde gitt opp falsk barnefar. Basta.

Men det store flertallet av bergalmuen hadde ikke så lett for å dømme, og de så menneskelig på saken. [...]

Skiftekommissærene kunne ikke la seg lede av følelser eller folkesnakk, - de måtte holde seg til sakens fakta og ble omsider enige om å innhente en attest fra dr. Friese i Trondheim. Da var det gått to år siden Kirsti Abrahamsdatters brev kom dem i hende. [...] Doktor Frieses attest lot ikke vente lenge på seg. Han skrev at i den tiden direktør Hiort hadde betjent seg av hans hjelp, da han personlig var til stede på Røros, "var det for menneskelige Øjne umuelig for hannem at avle Børn". og etter den tiden hadde dels direktøren sjøl, dels avdøde bergskriver Hartz, men også bergkirurg Mathiesen korrespondert med lægen om hans forskjellige små svakheter. "Men av Directeur Hiorts sidste Sygdom, da han ved Døden afgik, er mig ikke noget positivt bekiendt. Mistænkelig bliver derfor Kirsti Abrahamsdatter alletider, men Umueligheden kan jeg siden denne Tid ej heller statuere paa Hr. Directeur Hiortes Side, da man haver Exempel paa, at i en højere Mands Alder haver Barneavling existeret."

Så gikk det igjen et halvt år, hvoretter skiftekommissærene vendte seg til soknepresten i Røros og fikk dennes bevitnelse for at direktør Hiort var anført som barnefar i kirkeboka. Og så førte de til protokolls:

"Hvorefter i denne Affaire blev af oss saaledes Eragtet: - Da vi af foranstaaende indhentede Oplysninger erfarer, at Muelighed til Barneavling paa afdøde Directeur Hiorts Side statueres, og at han ved Qvuindemennisket Kirstie Abrahamsdatters uægte Barn Anne Kirstines Daab som Fader til samme er udlagt, saa understaar vi os ikke at frakiende dette Barns Moder benævnte Kirsti Abrahamsdatter, efter at vi i dette tvivlsomme Tilfælde har søgt al muelig Oplysning, den Hielp som den allernaadigste Forordning af 14de October 1763 tilholder Fædre og paalægger disse til deres uægte Børns Opdragelse, da hun har Formodningen for sig, men derved, paa Grund af høistbenævnte Forordning pligtig kiender dette Boe at komme Kirstie Abrahamsdatter, til Hielp med den halve Fosterløn indtil dette hendes Barn er blevet 10 Aar gammelt, hvilken halve Fosterløn saaledes bestemmes, nemlig for de første 4 Aar fra 8de November 1789 til ditto Dato aarlig 8 Rdlr. og siden for hvert Aar saalænge Barnet lever og indtil 8de November 1799 aarlig 5 Rdlr., hvilke 5 Rdlr. bliver af den afdødes Stiftelses Forstander Hr. Marchschejder Aas at udbetale og i hans aarlig aflæggende Regnskab til Udgift at anføre. De til denne Tid forfaldne 4 første Aars Fosterløns Penge bliver nu strax til Barnets oftbenævnte Moder at utbetale med 32 Rdlr."

Slik ble pikebarnet anerkjent som salig direktør Hiorts datter. Men tvilen levde videre ...
Da Anne Kirstine Pedersdatter Hiort som voksen i 1817 søkte Stiftelsen om et årlig bidrag, avga forstanderen, bergskriver Lasse Støp, denne innstillingen, som ble fulgt av overinspeksjonen:

"Det af Anne Kirstine Pedersdatter Hiort paaberaabte Løvte om aarlig Understøttelse af sal. Directeur Hiorts Stiftelse medfører ikke Sandhed, i det mindste findes derom ingen Oplysning i de mig overleverede Documenter og Papirer. Kun af det originale Skriftebrev sees at hendes Moder har giort Paastand om Fosterløn, hvilken er bleven tilstaaet og betalt for 10 Aar, uagtet Paastanden blev forefunden og anseet dubieus. Efter min Formening kan hun altsaa ingen Understøttelse vente ..."
[...]