Slutten for Lossius

I 1652 gikk Otto Lorck til sak om Rørosverket. Lorentz vitna for Irgens på Akershus. Lorck tapte saka. Men utakk er verdens lønn. Irgens ville kvitte seg med gamle Lorentz. Lorentz slutta og flytta til Kirsten og tre barn på Vollom. Det ble ei kort pensjonstid. Lossius døde i november 1654 og ble gravlagt under nykirka på Kvikne.

Rauhåmmårverket ble beholdt av familien Lossius. Var det på grunn av det Irgens kom i konflikt med Lossius? Da de to gruvene ble slått sammen i 1668, fikk familien Lossius igjen innpass i Rørosverket. Irgens gjorde enkefru Kirsten ansvarlig for 1450 riksdaler, som Lorentz skyldte. Kirsten sladra til oberberghauptmann Gedde om at ektemannen ikke hadde fått lønn på fire år. Enkefrua fikk medhold. Irgens måtte gi seg. Fikk han gode råd av kjæresten Cornelia Bicker i Amsterdam?

Kirsten og Lorentz hadde tjent bra. Sønnen Anders arva blant anna et ekte gullarmband etter foreldra. Han arva også morfaren Bruses økonomiske sans og eide femti garder i Tynset. Han ble senere direktør på Bergstaden. De to andre barna var bergprest Christopher på Kvikne og Ellen, gift Rawert i Trondheim. Slekta Lossius nedstammer fra Christopher. Det ble satt opp et portrett av Lossius i Røroskirka. Før krigen 1675-79 gjømte Henning Jürgens unna bildet. Det ble satt på plass igjen av direktør Anders Lossius i 1683.

Teksten under maleriet av Lorentz Lossius

Lossius døde i 1654, og i den gamle Rørosbeskrivelsen fortelles det at hans sønner lot oppsette en gravskrift i kirken, "hvori der stikles paa Hans Aasens Finderet". Dette ble årsaken til at Jocum Cammertiener sørget for å få malt et bilde av Hans Aasen og opphengt i kirken. Teksten er (sannsynligvis) skrevet av Lossius selv, og oversatt av Dosent Emil Smith (1887-1957), professor i gresk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Den latinske teksten under Lossius´ bilde har vært vanskelig å tyde på grunn av den snirklete og sjeldne stilen som har blitt anvendt. Det ble også påvist at den norske teksten, som står under maleriet, ikke er en oversettelse av den latinske, som lyder slik:

"Lessus super Lossium,
(Gravklage over Lossius)
som landet Braunschweig frembrakte under en tre og mer enn tre ganger lykkelig stjerne: En sønn, tilvisse, og ikke en skygge av sin far, som gjenga farens lys men en herligere glans og mere strålende. I en så betydelig sønn levde etter døden en likeså betydelig far, berømt for sine etterkommere ved sitt navn alene: "Magistrat Christophorus Lossius for byen Göttingen i Über-Sachsen, i sin ærverdige alder prest. Etter å ha oppdratt sønnen Lossius hjemme og latt ham ha en huslærer, ble han sendt til Leipzig for å studere malerkunst, matematikk, fordi han vel mintes disse ord av Stigellius: Den som ei kjenner tallene og forakter kunsten å regne, han fortjener å være veltalenheten foruten. Da dette grunnlaget var lagt med Minervas mer enn nådige bistand, viet han vår Lossius innsikten i me-tallene og gruvevitenskapen, og det med et slikt hell at han av den opphøyde konge Christian, den fjerde av dette navn, i året 1632 ble beskikket til leder av Sølvverket på Eker i Norge. Så bra besørget han sitt yrke at kobberverket i Kvikne også ønsket å telle vår Lossius blant sine. Han bestyrte det med fremragende og en for få etterlignelig dyktighet, og da Gud ville det slik at vår Lossius skulle bli til gagn for flere, gjorde han det slik at Røros-gruvene, som han selv hade funnet, skulle bære frukt for konge og rike.

Dosent Smith bemerker til oversettelsen: " 'Lessus' er et uhyre sjeldent ord (fra de 12 tavler) som vel er valgt for likeklangens skyld. Også ellers ynder forfatteren sjeldne og statelige uttrykk, og hele innskriften (som er i prosa) er avfattet i en pompøs og snirklet stil, som er karakteristisk for barokk-tiden. Språket er korrekt og godt og forteller om mye lesing. Det har ikke noe særskilt teologisk (coelitibus cooptata – dvs. innvalgt blant himmelvesener – en teolog ville neppe ha sagt dette) eller filologisk preg; en rekke teknologiske ord som ikke finnes i virkelig latin kune tyde på at forfatteren var en naturvitenskapsmann som brukte sin tids lærde stil.