Gravplass og murer

Gravplassen rundt gammelkjerka var ikke store arealet. Hele området med kirketomten var på ca. 3 mål. Det er ikke mer enn vel halvparten av den nåværende nedre kirkegården.

Bare omtrent 1/3 av den gamle gravplassen kom innom den nye kirkegårdsmuren. Denne muren begynte de å bygge først i 1796, men den ble ikke ferdig mot gaten før ut på 1800-tallet.
Under gammelkjerka ble det gravd ut flere gravkjellere eller krypter. De kondisjonerte ble balsamert og gravlagt her. De var den rike Catharina Borchgrevink som flyttet sine slektninger fra Finne-, Brun- og Borchgrevink-slekten over i kjelleren i det nye kapellet.

Bruken av storgraver ble ikke avskaffet selv om kirkegården ble utvidet etter at den nye kirken sto ferdig. På den øvre kirkegården ble det innrettet storgraver. Standsforskjellen var også markert på kirkegården. På den nedre kirkegården var det først og fremst folk av bedrestilte familier som ble gravlagt, mens almuen måtte ta til takke med å bli gravlagt på den øvre kirkegården, enten i separat- eller i en av de mange storgravene. Storgravene var brede og dype, og de var tildekt med treverk, luke og lås, før de ble fullsatt og fylt igjen. En storgrav, der det ble satt to kister over hverandre, skulle være fem alen dyp, mens en vanlig separat grav skulle være tre alen, slik at det ble mist to alner fra kistelokket til jordoverflaten.

Det var heller ikke alle som fikk plass innenfor kirkegårdsmuren. Ulykkelige mennesker som hadde forbrutt sitt eget eller andre menneskers liv, ble i all stillhet gravlagt utenfor kirkegården, og ikke i hellig jord (i gammel tid ble dette gjort for å nekte sjelen adgang til himmelen). Den kjegleformete støtten som er murt opp av stein, på den øverste kirkegården, er i dag det eneste som markerer storgravene.