Storwartzfeltet

Gruvene i området strekker seg over store areal. Nye Storwartz, som har vært hovedgruven til Røros Kobberverk i mer enn 200 år, har en utstrekning på hele 300 mål. Kruttet ble i noen grad brukt mot slutten av 1600-tallet, men da helst i sammenheng med ortedriften, dvs. sprenging av ortene som ble drevet parallelt nedover i malmgangen, når malmfeltet skulle åpnes eller fares opp. Ellers så brukte man stort sett fyrsetting til langt ut på 1700-tallet.

Takket være privilegiebrevet fra Kong Christian IV av Danmark og Norge (1577-1648) fikk Røros Kobberverk retten til all skog, elver og sjøer til vannkraft, malmer og mineraler som måtte finnes, samt menneskenes arbeidskraft i dette området. Her kunne bøndene dessuten bli pålagt, «mot enkel betaling», å selge sine produkter og varer og utføre transportarbeid for Kobberverket.

Storwartz-feltet omfatter i alt 9 gruver:

• Gamle Storwartz (1645-1946)
• Nyberget (1650-1713, 1859-90)
• Hestkletten (1659-1756)
• Gamle Solskinet (1673-1730, 1870-90)
• Christianus Qvintus (1691-1775)
• Myrgruva (1694-1770)
• Nye Storwartz (1708-1946)
• Nye Solskinet (1854, 1861-1890)
• Kronprins Olavs grube (1937-1972)

Geologisk sett tilhører området Trondheimsfeltet og består av kambrosilurske avsetningsbergarter som er sterkt omdannet (metamorfosert) ved den kaledonske fjellkjedefolding. Under fjellkjedefoldingen ble det dannet flere skyvedekker og synklinialer. Røros tilhører Meråker-dekket. Metallforekomstene er dannet ved reaksjon mellom vulkanske og omkringliggende bergarter.