Tektoniske forhold

Ved siden av metallinnholdet er det tektoniske forhold representert ved akseretning og form som gir forekomstene deres karakteristika. På det geologiske kartblad Røros løper bergartsformasjonene og - sonene i hovedsak nord-syd. Bare fra Røros og østover mot Sverige ligger lagene nesten flatt og ser tilsynelatende ut som om de svinger mot øst. Nord for Killingdal inntar berggrunnen igjen sitt "normale strykende" nord-sør.

Samtlige malmforekomster ligger imidlertid som linjaler eller plater med akseretning øst-vest. Bare Muggforekomsten og Olavsmalmen avviker svakt fra denne hovedretningen, men det skyldes sekundære foldninger av fjellkjeden.

Et annet dominerende trekk er forholdet lengde/bredde/mektighet. Killingdal er drevet over en akselengde på tre kilometer og kan sammenliknes med en tommestokk som er tre meter lang, én cm. brei og en halv millimeter tykk. Kongensmalmen er drevet ca. 3 km., men fulgt videre som en geofysisk anomali over ytterligere 5 km. Mugg-gruva er ca. 3 km. lang, men er registrert videre som en geofysisk anomali. Storvartsfeltet er også drevet ca. 3 km. sammenlagt, mens fortsettelsen er erodert vekk mot øst og vest.

Hersjøfeltets A-malm er boret på ca. 700 meter langs aksen, men kan like gjerne fortsette mange hundre meter mot dypet.

Storvartsmalmene og Fjellsjø/ Sextus er mer plateformede enn linjalformede, noe som kan skyldes forskjellig plassering innenfor den samme tektoniske prosess som har konsentrert metallene og kismineralene til deres endelige opptreden som malmforekomster. Den tektoniske påvirkningen kan en finne igjen i sterke foldningsstrukturer i malmforekomstene - "den stående stokken" i Kongens gruve, "soppstrukturene" (sett i profil) i Lergruvebakken, Olavsmalmen, Killingdal og Hersjømalmene. I alle gruvene har en kunnet følge utløpere av hovedmalmen i heng og ligg som et mønster kontrollert av malmenes akseretning, og best anskueliggjort i "konsertsalen" i Olavsgruva og "den stående stokken" i Kongens gruve.

Malmleting

Under den intense malmletingen på 1960- og begynnelsen av -70-tallet, ble malmenes opptreden og form som erfaringsgrunnlag gjengitt i visse retningslinjer eller "tommelfingerregler" for undersøkelsene:

Malmsonene måtte sees på som "uendelig lange" i akseretningen. Stopper de opp, må en lete etter tektoniske årsaker - forkastninger, skyvesoner, erosjon. Ved kjente malmforekomster må en lete etter parallelle malmsoner i samme nivå. Der en har malm i ett nivå, må en lete etter malm i andre nivåer.

Siden den gang foreligger det forskningsresultater mht. primærdannelsen av forekomstene. Vulkanske prosesser på store havdyp slik de er forklart foran fører til utfelling og konsentrasjon av tungmetaller som en antar også har betinget avsetning av Rørosmalmene. Slik kan primære variasjoner i metallføring, kjemi og mineraler forklares gjennom trykk/ temperaturforhold som sammen med de nevnte tektoniske årsakene kan forklare malmforekomstenes opptreden og opprinnelse.