Gruvedrift og kongen

Østerdalverket var neppe spesielt korrupt. Sjøl de fromme Herrens tjenere, Herr Anders og Herr Hans, var overbærende med Lossius' gjøren og laden. Og prestene betalte på Røros. Lorentz var løpegutt. Gert von Krog i Trondheim handla kopper av Herr Hans lenge før 1644. Det kan ha vært kopper fra Rauhåmmåren. Oberberghauptmann von Lüttichau ble myrdet høsten 1644. Noe av det siste han utretta, var å gi løyve til Lossius og Mørck på Rauhåmmåren 28/8 1644 på "Freyes Glück" i ”Alter Berg” i "Trundhiembs Lehn, Holtaalen Kirchspiel, Aalens Annex zwei Meil Weges osten von Røros Westen unter einnem Field Røehammer gennant". Prestene ble tatt opp i gruveselskapet på Vollom i mars 1644.

Rauhåmmåren viste seg fattig. Lossius klaga over kulde og snø. Likevel søkte han i 1648 om å få forlenge retten til tjue år. Trulig jamra skiktmesteren seg for å skjule hvor mye kopper som egentlig ble utvunnet. Det ble gjort større funn. Om det var sørsamen Hans Aasen eller Lossius som oppdaga malm på Storvorda i 1645 får lærde strides om. Hans Hitteråsen kjørte ialfall tømmer til ”Queckne Bergplatz” i 1639. Storvorda ble "Storwartz" og gruva døpt "Auf die Fortuna". På Kongsberg fikk Lorentz konsesjon av oberberghauptmann von Lepine. I brevet står det "Anders Olafssøn, Probst in Talerne" og "Hans Lauritzen zu Thøndseth parochia". Lossius ble utnevnt til direktør av stattholder Sehested.

Kongen

I 1646 tenkte kong Kristian 4. seg til "Østerdahl Werck", men måtte melde pass. Han var for skamfert etter krigen. Reisa gikk med skip til Trondheim i august. Kammertjener Irgens i følget lurte på om vennen Sehested ville bli med og ta over Rørosverket. Sehested kommanderte lensherre Urne til å hjelpe med å fravriste prostene og Lorentz verket. Stattholderen fikk alt han pekte på av kongen. Av frykt for å falle i unåde godtok prostene og Lorentz at Sehested og Irgens ble medeiere. Bruse skulle få igjen for utlegga og Lorentz fortsatt være direktør. Sehested skaffa privilegier i oktober 1646. Den avfeldige monark forstod neppe sammenhengen mellom Kvikne og Røros og lot Lorentz og prestene i stikken. Den gjeldstyngde monark hadde ikke noe valg.

I juni 1647 meddelte Irgens til Lossius at von Lepine bestemte at eierne skulle miste alt, men lovte å dekke Bruses utlegg. Bruse nekta å ta imot pengene og kontakta Herr Hans og Lorentz for at de skulle saksøke Irgens. Men det torde de ikke. Så døde kongen. Bruse beslutta å handle ved kong Frederiks arvehylling i 1648. Han bad majesteten "la den sørgelig historie gå ham til hjertet". På Akershus var også Sehested og Irgens til stede. Etter mye bråk ble det endelig forlik. Irgens ble den største eieren på Røros etter å ha løst ut de andre.