Gerhard Schøning

Gerhard Schøning (født 2. mai 1722, død 18. juli 1780) var en norsk historiker. Ved siden av Ludvig Holberg var han blant de mest kjente og innflytelsesrike historikerene fra Norge på 1700-tallet. Både Ludvig Holberg og Gerhard Schøning opplevde at de forestillingene som verserte i det lærde Europa om forholdene i deres hjemland ofte var både unøyaktige og fantasifulle. I tiden før 1700-tallet var Norden i det hele tatt fjernt både i romlig og kulturell forstand for det lærde Europa.

Foto: Wikimedia Commons © CC-BY-SA

I 1769 ga han ut verket "Om de gamle Grækeres og Romeres Kundskab om de nordiske Lande", som skulle være en innledning til hans hovedverk, en stor Norgeshistorie. Første bind av dette utkom i 1771. Han rakk imidlertid ikke å fullføre avhandlingen før han ble utnevnt som geheimerådarkivar i København. Deler av reiseundersøkelsene er publisert i boken Rejse som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestets Kongens bekostning er giort og beskreven (1887). Av disse ble bare 2 bind trykket. Det er i denne reiseundersøkelsen at vi finner informasjon om Røros fra 1770-tallet. Han reiser mellom Tydal og Røros og beskriver blant annet den gamle kirken på Røros - det er fra ham vi har noen av de eldste tegningene etter dette bygget. Han beskriver også landskapet, slik som naturen rundt seg i form av skoger og sjøer, deriblant Aursunden.

Schøning ble født 2. mai 1722 på gården Skotnes i Buksnes prestegjeld i Lofoten, som sønn av handelsmann Andreas Schøning og Martha Ursin.
Den unge landhandlersønnen Gerhard Schøning forlot hjemstedet for å studere ved Katedralskolen i Trondheim i 1739. Her ble han inspirert av verkene til Rousseau, spesielt av hans beskrivelse av menneskene som levde i naturtilstanden. Liksom Rousseau kom også Schøning til å legge vekt på menneskets lykksalighet i naturtilstanden. Samtidig sto han som en sterk forkjemper for vitenskapen og de skjønne kunster. I "Norges Riiges Historie" ville han blant annet skildre hva som historisk sett hadde kjennetegnet det norske folk. Schønings historiske nordmenn var i besittelse av noen prisverdige dyder som dristighet, stridbarhet, nøysomhet, mot og fedrelandskjærlighet. De norske bøndene og fiskerne var frie og selvstendige. Beskrivelsen av det nordlige i renessansen hadde minnet menneskene om det truende, mystiske havet og alle de vesen som holdt til der, om naturens mange mirakler, om trolldom og magi, og de delvis ukjente sammenhengene mellom himmellegemene og det jordiske livet.

Gerhard Schøning fortsatte å studere, og vant etterhvert stor gunst hos sin rektor, Benjamin Dass, som skulle forbli hans nære venn livet ut. Etter Schønings studieår ved universitetet i København fikk Dass til og med ordnet det slik at Schøning ved kongelig tillatelse kunne overta hans rektorstilling ved Katedralskolen i Trondheim. Med fra København fulgte også en som etterhvert skulle bli en god venn og medarbeider i Trondheim; den unge danske historikeren Peter Frederik Suhm. For den mer ubemidlede Schøning fungerte Suhm også som en økonomisk bidragsyter som støttet hans utgivelser, blant annet den første detaljerte beskrivelse av Domkirken i Trondheim, trykt i 1762. Disse to knyttet også til seg byens nyutnevnte biskop, Johan Ernst Gunnerus, og i 1760 tok sistnevnte initiativ til stiftelsen av Norges første lærde selskap, Det Trondhjemske Selskab. Sju år senere kunne selskapet kalle seg Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskab.

I 1765 bestemte Suhm seg for å vende tilbake til Danmark, og denne gangen var det Schøning som fulgte etter den andre med sin fru Fredrikke som han hadde giftet seg med 9 år tidligere. Han tiltrådte et professorat ved Sorø Akademi, og tok fatt på arbeidet med en norsk kulturhistorie, noe som innebar en rekke reiseundersøkelser rundt om i Norges land.

Schøning døde i København den 18. juli 1780. Hans kone Frederikke Hveding overlevde ham med 8 år. De hadde ingen barn.
Sin store Norgeshistorie rakk han ikke å føre lenger enn til året 995.