De laveste i samfunnet

I det gamle bergsamfunnet var det alltid en viss prosent som ikke hadde verksarbeid og som heller ikke hadde gårdsbruk eller et håndverk å leve av. Det kunne være både familier og enslige, og de satt som regel i meget trange kår. Ugifte kvinner var en gruppe som kunne ha det vanskelig. Man kan vel vanskelig tenke seg hvilken skjendsel og ulykke mange kvinner ble utsatt for. I kirkebøkene finner man eksempler på at kvinner som ble dømt for ‘leiermål’ (samleie utenfor ekteskap) ble tvunget til å stå i kordøren (foran alteret) i kirken, ansikt til ansikt med hele menigheten for å bekjenne sine synder. Heldigere var de ugifte kvinnene som kunne bo hos sine foreldre, søsken eller andre slektninger. De kunne tjene som hushjelp for seng og mat.

Det ble også satt skille mellom ‘verdige’ og ‘uverdige’ trengende. Verdige trengende var kommet ut for en eller annen synlig ulykke, som hadde satt dem på bar bakke. Fattigdommen til de uverdig trengende ble gjerne tillagt årsaker som latskap, umoralsk levesett o.l. - noen dypere sosial årsak til deres fattigdom ble det ikke regnet med.

Det var rett og slett en ulykke å ikke være gift. Det kunne bety fattigdom og nedverdigelse. Det finnes også her eksempler på at ugifte kvinner ble tvunget til prostitusjon for å berge livet til seg selv og eventuelle barn. De fattige almisse-lemmene kunne leve i største elendighet. Det ble hvert år utdelt små almisser eller gaver fra Verkets kasse, fra private og fra enkelte legater som velstående personer hadde opprettet, men det var verken nok til å leve eller dø av.

Det ble også satt skille mellom ‘verdige’ og ‘uverdige’ trengende. Verdige trengende var kommet ut for en eller annen synlig ulykke, som hadde satt dem på bar bakke. Fattigdommen til de uverdig trengende ble gjerne tillagt årsaker som latskap, umoralsk levesett o.l. - noen dypere sosial årsak til deres fattigdom ble det ikke regnet med.

I den øvre delen av Sleggveien finner man noen av de minste og fattigsligste bolighusene i hele byen. Her bodde dagarbeidere og løsarbeidere: Den ugifte kvinnen, gjerne med barn å forsørge, og den fattige enken. Man finner også iblant overklassesønnen som har gjennomgått det smertelige fallet ned til de lavere lag i samfunnet. Til disse stuene har det ikke hørt fjøs, stall eller andre uthus, og beboerne har ikke vært eiere av krøtter og jord. Bygningene er ikke av så høy alder som man kanskje skulle tro. De er bygd opp her omkring 1840-50, men da delvis av eldre materialer. Slike hus fantes også andre steder i utkanten av byen, f.eks. langs innfartsveiene.




Eksterne lenker

Referanser & Kilder

  • «Bergstaden Røros» av Sverre A. Ødegaard (tekst) og Jiri Havran (foto), Arfo, 1997
  • «Fredede hus og anlegg 3 - Røros Bergstad» av Sigrid Christie. Utgitt av Riksantikvaren. Universitetsforlaget 1983
  • «Rørosboka bind 1: Natur, Folk, Næringslivet» Utgitt ved Rørosbok-komiteen, 1942-1949
  • «Rørosboka bind 4: Røros Bergstad» Utgitt ved Rørosbok-komiteen, 1974