Hans Olsen Aasen

Hans Olsen Aasen (1557-1673) var født på gården Myre i Tennes anneks i Herjedalen, som den gang tilhørte Norge. På vei til Trondheim for å skaffe seg arbeid kom han til Brekken, hvor han slo seg ned og ryddet seg en plass, trolig omkring år 1600. Aasen kom til å livnære seg som jeger, fisker og bonde. Senere ryddet han ytterligere tre gårder, og den siste av dem, Hitteråsen, eller «Åsen», ryddet han omkring 1620. Grunnen til at Hans ble rydningsmann her, skal være at han fikk modent korn i denne sørvendte åssida. Han ble boende her frem til sin død i 1673.

Malt av Peder Andersen Lilje, ca. 1670-75. Foto: Einar Aasen, 2002 ©

En dag på 1640-tallet var Hans Olsen Aasen på jakt oppe i Storvola, et fjellparti en mils vei øst for Røros. Her skjøt han en reinsbukk. I dødskampen hadde reinsbukken sparket vekk mose og lyng på bakken, og Hans fikk øye på en stein som skinte så fint. Steinen hadde gullets farge heter det. Denne steinen tok han med seg hjem i nisteskreppa si. Ved ei senere anledning fikk han besøk av en tysk bergingeniør, Lorentz Lossius (1589-1654). Lossius var på den tiden ansatt som driftssjef ved ei gruve i Kvikne, ca. 90 km fra Røros. Lossius drev malmleting i Rørostraktene, og da han fikk se steinen som Aasen hadde funnet, kunne han med en gang slå fast at dette var kobbermalm. Ifølge andre kilder skal Aasen ha gjort malmfunnet allerede rundt 1620, men holdt det hemmelig inntil 1644/45, da han avslørte funnstedet for Lossius, som han kjente fra før.

Lorentz Lossius var født i St. Andreasberg i Braunschweig (Harz), og hadde virket ved Kongsberg Sølvverk før han i 1635 ble schichtmester i Kvikne hvor han var ansatt fra 1635–42. I 1640-årene begynte han med skjerping i Rørostraktene, og den 28. august 1644 fikk han mutingsbrev på et nytt skjerp i Raudhammaren, utstedt på Bragernes av Oberberghauptman Hans von Lüttichau. Fra denne datoen regner Røros Verk sin opprettelse. Kort tid etter ble det dannet et partisipantskap (et slags aksjeselskap) av Lorentz Lossius, schichtmester (forvalter) ved Kvikne Kopperverk, Anders Olsen Bruse, sokneprest i Meldalen og Hans Lauritzen, sokneprest på Tynset. Men forekomsten var så fattig, at driften snart ble innstilt. Under reisene til og fra skjerpet skal Lossius ha brukt å ta inn i Åsen hos Hans Olsen, og han viste ham malmprøver og bad ham ha øynene med seg når han fór i fjellet. Bonden kunne ved et senere besøk vise bergmannen noen malmstykker han hadde funnet under reinsjakten i Storvola. Lossius undersøkte det nye funnet, og forstod at der var det edlere malm enn i Raudhammaren. I 1645 flyttet han driften til Storvola, et navn som de tyske bergmennene forvansket til Storwartz, og den kom til å bli Røros Verks hovedgruve i nesten 300 år.

Hans Olsen Aasen fikk ikke noen belønning for sitt funn, og har kanskje følt seg tilsidesatt. Kammertjener Joachim Irgens (1611-1675), som besøkte Røros-distriktet 1646, ble klar over tilsidesettelsen og overtalte Aasen til å selge sin rett som første finner til ham for en billig penge. Samme år lyktes det Irgens å sikre seg omfattende privilegier fra kongen og å utmanøvrere grunnleggerne av Røros kobberverk. Lorentz Lossius, som fortsatt nektet å anerkjenne Aasen som første finner av malmforekomstene i Storvola, kom i heftig strid med Irgens. Den mektigste vant, og i 1651 ble Lorentz Lossius avsatt som kobberverkets direktør, til fordel for kammertjenerens bror, Johannes Henrikssønn Irgens (1607-1659). Den eneste belønningen Hans fikk som gammel mann, var at stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve (1638-1704) skaffet ham eiendomsrett og odel til gården Hitteråsen.

Etter Lossius' død i 1654 satte hans sønner opp et gravskrift over ham i Røros kirke, hvor det bestrides at det var Aasen som fant de store malmforekomstene i Storvola.   Som en reaksjon på dette sørget Joachim Irgens for å få Aasen portrettert og at maleriet fikk en undertekst som slo fast at det faktisk var Aasen som fant de store kobberforekomstene som ble til Storwartz gruve. Bildet ble hengt opp i Røros kirke, hvor det fortsatt henger. Under maleriet av Hans i Røros kirke, malt av Peder Andersen Lilje ca. 1670-75, kan leses følgende tekst: «Stå læser her og se den mand, som Storvarts grube først opfandt. Den var en årsak med nest Gud, at her nu læres Kristi bud; At disse deres føde har, her, som tilforn en ørken var. Pris Gud og ønsk den gamle grå, At hans ben rolig hvile må. Og ved at Gud på slekt og ætt velsigne dette sted, Hit som dets finder hundre år og seksten dertil levet har, Så efterkommere i mange ledd, Her kunne fødes og gledes ved. Hans Aasen, født år 1557 og død år 1673».

Lars Hess Bing, Kongelig Majestets virkedommer og skriver på Lesøe under Hiøring amt i Ålborg stift, skriver følgende i 1796:
«Røros Kobberverk, beliggende i sistmeldte Røros prestegjeld, 16 mil fra staden Tronhiem, er og har vært det betydeligste kobberverk i Norge og blant de rikeste i hele Europa. Det ble oppdaget år 1644 av den eneste der da boende bonde ved navn Hans Olsen Aasen; thi en av schichmestererne ved Kvikne verk, navnlig Lossius, som i omliggende fjelde den tid foretok schurfning og hadde funnet ertsanvisning i et berg kaldet Røhammer, anmodet bemelte Hans Aasen at give akt under hans veideri i fjeldene, om han kunde oppdage flere sådanne steder. Han fant da i fjellet Storvolen en anvisning, hvor verkets første gruve ble anlagt, som siden er bleven den nu betydelige Storvarts gruve. Herpå blev verket optaget av et interessientskab, som derpå erholdte kongelige privilegier den 26 oktober 1646, hvilke er fornyede og confirmerede den 17 april 1673».

Da Hans Olsen Aasen døde i 1673 skal han ha vært 116 år gammel. Han etterlot seg to sønner som videreførte Aasen-slekta. Gården Hitteråsen på Røros er fremdeles bebodd av en direkte etterkommer.