Epilog

Johan Falkberget døde den 5. april 1967, vel 87 år gammel. Da hadde han vært enkemann i 7 år. Det gikk hardt inn på ham da Anna nokså uventet døde en vårdag i 1960. En del av ham selv var borte, sa han. Han mistet lysten på å skrive og ventet bare på "gjenforeningen i Guds rike".

Malt av Harald Dahl. Foto: Einar Aasen, 2002 ©

Da Anna ble gravlagt holdt han selv minnetalen over sin livsledsagerske i 'Bergstadens Ziir' og fjellets katedral, som han selv gjerne kalte kirken. For dem som var i kirken den dagen, og den var fullsatt, ble det en sjelden høytid. Alene - i traust ro - sto den aldrende dikter der uten den minste skjelving i stemmen, men med tårer på kinn.

Da han fylte 80 år, holdt forlaget hans stor fest for ham på Røros Turisthotell. Der fikk han høre gode og velfortjente ord fra mange venner, kolleger og tilreisende fra inn- og utland. Til slutt holdt han den beste talen selv. Han avsluttet slik:

"Jeg er kommet så langt at jeg ikke kan vente at noe skal vare. I dag tidlig gikk jeg en tur mot Solkletten, samme veien som jeg gikk ved min fars hånd som vaskarryss. Stien var gjengrodd. Da kjente jeg at hjertet ble fylt av alt dette som jeg hadde eid. Det var der alt sammen; barndom, ungdom, voksen alder, arbeid, fritid, glede og sorg, motgang og medgang og hjertet kjente glede. Dette med hjertet er ikke populær tale i våre dager. Hjertet nevnes helst bare i samband med høyt blodtrykk eller andre kar-sykdommer. Ingen snakker om det som sjelens bolig, som Guds bolig. De beste tanker kommer nå likevel fra hjertet. Det er merkelig å stå her og vite at man er kommet til den grense at man ikke lenger får gå ved siden av de unge. Mine ord blir kanskje ikke akseptert av dem engang. Jeg forstår det og bebreider ikke ungdommen. "Når jeg ser tilbake, har jeg grunn til å si idag: Hitinntil Herren har hjulpet så vel. Jeg takker mine trofaste venner. Er man tro mot det beste i seg selv, blir man også tro mot mennesker".