Slutten for Røros Kobberverk

Lørdag den 1. oktober 1977 kom Arbeidets Rett ut med en ekstrautgave. Nummeret kom ut i anledning av at Kobberverket gjorde det kjent at de så seg nødt til innstille virksomheten på Røros etter 333 års drift. På slutten var det 67 ansatte som fikk melding om oppsigelse fra og med den 1. november 1977.

Direktør og styreformann Karl Ingvaldsen leste opp følgende melding på pressekonferansen dagen før artikkelen sto på trykk i Arbeidets Rett:

«Styret for A/S Røros Kobberverk har i møte den 26.9. 1977 gjort et enstemmig vedtak om at det ikke er forsvarlig å opprettholde virksomheten i Lergruvbakken og flotasjonsverket på Kongens. Driften beregnes å kunne vare året ut. Med fallet av markedsprisen på sink, som nå er hovedproduktet, og en stadig stigende økning av omkostningene, er det blitt et gap mellom utgifter og inntekter. Skulle sinkprisen falle ytterligere, ville krisen ha blitt forsterket. Vedtaket i Kobberverkets styre er gjort etter at en rekke faktorer er vurdert, og ut fra en erkjennelse av at en fortsettelse av driften bare ville ha forverret stillingen av Verket. Våre arbeidstakere, Industridepartementet og andre myndigheter er underrettet om stansen.»

Arne Sandnes, som var en av de ansattes representanter i styret til Røros Kobberverk, sa på pressekonferansen fredag den 30. september at samtlige arbeidstakere hadde blitt fortløpende underrettet om den økonomiske utviklingen i bedriften, og roste samarbeidet i styret. Han understreket at verkets ledelse hadde gjort sitt ytterste for å avverge den situasjonen som hadde oppstått.

På pressekonferansen ble styreformann Karl Ingvaldsen spurt om en tidligere planlegging og prosjektering av Hersjøfeltet kunne ha hindret nedleggelse. Han svarte slik:

«I heldigste fall ville en kunne unngått stopp. Forekomsten i Hersjøfeltet er imidlertid ikke drivverdig under dagens forhold, og spørsmålet er derfor ikke relevant. Jeg vil i denne sammenheng likevel beklage at en ikke har kommet lengre med planene i Hersjøfeltet.»

De siste driftsårene hadde Røros Kobberverk store økonomiske problemer. Resultatet for selskapets 333. driftsår, 1976, viste et underskudd på 6,2 millioner kroner.

Ved 75-årsjubileene til Den Norske Bergingeniørforening og Norsk Bergindustriforening i 1975 ble det gitt ut et jubilumsskrift med beskrivelse av norske bergverk – Bergverk 1975. Daværende direktør ved A/S Røros Kobberverk, Knut Ritter Eriksen, presenterer Kobberverket med en kortfattet innføring i historie og drift gjennom 331 år, og med en mer detaljert gjennomgang av de to siste gruvene i drift – Olavsgruva og Lergruvebakken – sammen med oppredningsverkene på Storvarts og Kongens. Omtrent samtidig ble en ny utgave av Kobberverkets historie gitt ut med Gunnar Nissen som redaktør. Begge forfattere gir uttrykk for stor optimisme for framtida, med oppstarten av gruvedriften i Lergruvebakken som innledningen til en ny epoke i Kobberverkets historie.

Bare to år etter – den 13. oktober 1977 – måtte Kobberverkets styre levere oppbudsbegjæring til Gauldal skifterett. 333 års gruvedrift var over.

Det er vanskelig i en kort artikkel å berette en rettferdig historie for de siste driftsårene uavhengig av de foregående år. Vi må repetere noe av fortida for å forstå årsaken til optimismen ved åpningen av Lergruvebakken. Vi må se Kobberverket i sammenheng med en hel bransje som i løpet av to-tre decennier så sin posisjon skifte fra "allmakt til avmakt". Det skjedde en teknisk revolusjon i gruveindustrien der tungt gruveutstyr og mekanisering overtok, der gigantforekomster kom i drift i Chile, Peru og det sørlige Afrika, mens svovelkis til produksjon av svovelsyre i stor grad ble erstattet med svovel fra renseprosessene i olje- og gassindustrien. Samtidig var de norske sulfidmalmgruvene mer eller mindre tømt, og nye funn verken store nok eller rike nok til å forsvare investeringer i moderne anlegg.