Røros Kobberverk

Omkring år 1600 kom Hans Olsson fra Tennes i Herjedalen som på den tiden var norsk land, og slo seg ned ved Røros som jeger, fisker og bonde. Han ryddet flere gårder, og i 1620 ble han bureiser i lia ved Hitterelva. Slekten sitter ennå i 11. ledd på gården Hitteråsen, eller Åsen, og grunnen til at Hans ble rydningsmann her, skal være at han fikk modent korn i denne sørvendte åssida.

Om ham fortelles følgende sagn:
En dag var Hans Olsen Aasen på jakt oppe i Storvola, et fjellparti en mils vei øst for Røros. Her skjøt han en reinsbukk. I dødskampen hadde reinsbukken sparket vekk mose og lyng på bakken, og Hans fikk øye på en stein som skinte så fint. Steinen hadde gullets farge heter det. Denne steinen tok han med seg hjem i nisteskreppa si. Ved ei senere anledning fikk han besøk av en tysk bergingeniør, Lorentz Lossius. Lossius var på den tiden ansatt som driftssjef ved ei gruve i Kvikne, ca. 80-90 km fra Røros. Lossius drev malmleting i Rørostraktene, og da han fikk se steinen som Aasen hadde funnet, kunne han med en gang slå fast at dette var kobbermalm.

En liten kuriositet å merke seg, er kanskje at Hans O. Aasen (1557-1673?) ifølge beregninger må ha vært rundt 87 år gammel da han fant kobberstenen, og ca. 116 år gammel da han endelig døde.

Alt i 1660-årene var en befolkning på 1.400 mennesker direkte knyttet til virksomheten ved de trøndske verkene: Kvikne eller Innset Kobberverk opptatt i 1631, Røros Kobberverk i 1644, og Løkken eller Meldal Kobberverk i 1652. Kvikne hadde stor og livlig forbindelse med Røros i 1600-årene. Kong Christian IV, den optimistiske merkan-tilisten og planøkonomen, ble personlig engasjert i det lovende Kviknefunnet. Gruva ble kalt “Gottes Gabe” (ty. ‘Guds Gave’), og i 1635 avla den geskjeftige kongen et besøk på Kvikne, som ble drevet for kongelig regning til 1640. Blant de bergkyndige folk fra Tyskland som ble forskrevet dit, var Lorentz Lossius. Han var født i St. Andreasberg i Braunschweig (Harz), og hadde virket ved Kongsberg Sølvverk før han i 1635 ble schichtmester i Kvikne.

I 1640-årene begynte han med skjerping i Rørostraktene, og den 28. august 1644 fikk han mutingsbrev på et nytt skjerp i Raudhammaren, utstedt på Bragernes av Oberberghauptman Hans von Lüttichau. Fra denne datoen regner Røros Verk sin opprettelse. Kort tid etter ble det dannet et partisipantskap (et slags aksjeselskap) av Lorentz Lossius, schichtmester (forvalter) ved Kvikne Kopperverk, Anders Olsen Bruse, sokneprest i Meldalen og Hans Lauritzen, sokneprest på Tynset. Men forekomsten var så fattig, at driften snart ble innstilt. Under reisene til og fra skjerpet skal Lossius ha brukt å ta inn i Åsen hos Hans Olsen, og han viste ham malmprøver og bad ham ha øynene med seg når han fór i fjellet. Bonden kunne ved et senere besøk vise bergmannen noen malmstykker han hadde funnet under reinsjakten i Storvola. Lossius undersøkte det nye funnet, og forstod at der var det edlere malm enn i Raudhammaren. I 1645 flyttet han driften til Storvola, et navn som de tyske bergmennene forvansket til Storwartz, og den kom til å bli Røros Verks hovedgruve i nesten 300 år.

Det er forøvrig et gammelt vandresagn at metallforekomster blir oppdaget av gjetere eller jegere. Dette fortelles bl.a. om malmfunnene ved Falun, Kongsberg, Røros og Folldal. Ljusnedal ble funnet av en same.

Den første gruvedrifta

I den første tiden ble nye forekomster funnet ved tilfeldigheter, ved at folk lette etter malm med ønskekvist, eller ved at folk som fartet rundt omkring var fristet av finnerlønn som Kobberverket betalte for nye påviste malmforekomster, og derfor var årvåkne og oppmerksomme på dette.

Gjennom erfaring lærte man å se etter spor i terrenget som indikerte malm i nærheten. Dette kunne være løsblokker i overflaten, farge og opptreden på jordsmonnet, spesielle og få planteslag (som f.eks. Fjelltjæreblomsten, en indikator på tungmetaller i jorden, Rød Jonsokblomst (St. Hansblomst) og Engsyre) osv.

Rundt 1790 var hele 350 mann i arbeid med å finne malmforekomster som kunne sikre videre drift for Verket. Ikke bare floraen ble iaktatt, men også utfelling av mineraler i bekker og steinblokker med malm fraktet av isen, kunne være en indikator. Senere ble mer tekniske hjelpemidler tatt i bruk, og i 1926 ble de første undersøkelsene med elektromagnetisk måleutstyr startet. 1959 ble det startet et omfattende og systematisk undersøkelsesprogrammmed elektromagnetiske målinger fra fly over hele Rørosområdet. Flere forekomster ble funnet på denne måten. En av disse var Lergruvbakken som med en beregnet tonnasje på 940.000 tonn viste seg å være drivverdig. De positive anomaliene ble fulgt opp på bakken med elektromagnetiske, magnetometriske og geofysiske målinger. Diamantboringer med opptak av kjerne for analyse og mengdeberegninger ble gjennomført på de mest lovende forekomstene.

Letingen etter nye drivverdige forekomster fortsatte også den siste tiden. Hersjøforekomsten, vest for Kjurrudalen i Holtålen kommune, er kanskje den forekomsten som totalt sett er den best undersøkte. Forekomsten ble funnet i 1670-årene, og ble i flere perioder siden prøvd drevet.