Muggruva

Muggruva, eller Muggskurfet, som den lenge het i skriftlige kilder, var den nordligste av forekomstene i det såkalte Nordgruvefeltet ved Røros Verk. Den lå såvidt innenfor Ålens gamle sognegrenser, men bare en halv times gange oppe i fjellsiden vest for Nordre Rugeldalen. Muggruva ble funnet av den garvede skjerperen Ellen Rønningen fra Ålen i 1770. Denne forekomsten skulle senere vise seg å bli en av Verkets hovedgruvergjennom et tidsrom på 150 år. Fra gammelt av var det alminnelig godtatt at Røros Verk kunne åpne gruvedrift ved alle ertsfunn innenfor "Circumferensen" uten nærmere konsesjon (denne retten hadde Røros Kobberverk fått gjennom et privilegiebrev fra Kong Christian IV på 1640-tallet). Det førte derfor til et mindre kontrovers mellom Verket og Bergamtet da dette forlangte at: "...Gewerkskapet måtte underordne seg den alminnelige bergordnigesmanerer", og søkte om muting for det nye skjerpet. Det endte med at Verket nølende ga etter for Bergamtets krav. Mutingsseddelen er utstedt den 5. desember 1774, vel fire år etter at gruven var i drift. Det tradisjonsrike navnet "Mugghøle" var med andre ord knyttet til dette terrenget allerede før mutingen fant sted. Mye tyder på at det opprinnelige navnet kan ha vært "Mug", i betydningen 'myraktig, rått lende', og at det senere er blitt forvekslet med insektnavnet "Mugge", en variant av ordet 'mygg'.

Bemanning og drift

I bergregnskapet for den 8. bergmåned 1770 ved Kongens gruve, har Overstiger Floer ført opp som en ekstra utgiftspost: "For miner-redskapers førsel til Nye Skurfen, 2 Riksdaler". Overstiger Henning Floer var en dyktig bergmann som vant seg stort ry, særlig ved anleggingen av en ny stoll ved Muggruva i årene 1778-80. Oppgaven besto i å drive ut en stoll på vel 60 lachter (ca. 125 meter), for på den måten å binde sammen to orter, den ene fra dagen, den andre fra gruven. Ved hjelp av bare 8 mann og en hest til fordringen, ble han ferdig i løpet av 18 bergmåneder. En måned senere ble tre 'forpaktere' tatt ut for å gå løs på bergveggen i Mugg-hølsfjellet sammen med en knekt fra Kongens, som oppseer. For året 1771 var Muggruva skilt ut som en egen selvstendig enhet. Det faste mann-skapet besto av 15 knekter, 1 unggesell, 2 ungknekter og en storjunge. Det ble drevet på tre forskjellige orter dette året med en produksjon på 609 tønner smeltemalm. Allerede for årene 1772 og -73 var bemanning og produksjon kommet opp i nærheten av det 'normale' for Muggruva, med rundt 50 mann og en årsproduksjon på vel tusen tønner malm.

Vannlensing

Hvert år foretok direktøren en "generalbefaring" ved gruvene. Det finnes en rapport fra en slik 'anfaren' ved Muggruva fra 2. mars 1790 under ledelse av direktør Knoph, og med stiger Iver Christensen som kjentmann. Her kan man lese om forkastninger, store forandringer på malmgangen og om det store vanntilsiget i gruva, som var til stort bryderi. Vannlensingen var et stadig problem med bare håndpumper og "vasshunder" å hjelpe seg med den første tiden. Noen år etter at underbyggmester Svend Aspås var ferdig med læretiden sin ved Kongsberg Verk, konstruerte han et pumpeverk inne i gruven og med en såkalt "kjørevinde" som drivkraft. Dette pumpeverket ble ansett som et mesterverk og skal populært ha gått under betegnelsen "Feltet på Mugg".

Forandringer

I løpet av de første ti årene etter 1820 begynte forandringene å komme. Det skjedde først og fremst som et resultat av at Verket ble innrømmet halv tiendefrihet for kobberproduksjonen i denne perioden. Gevinsten ved dette fritaket ble brukt til opprustning ved Verkets mange anlegg sammen med en omfattende reorganisering av driften. Ved Muggruva ble de mest falleferdige bygningene restaurert eller revet, og erstattet med nye. En vertikal 'værvekslings-sjakt' ble drevet ut for å skaffe ventilasjon i gruven. Husene ved sjaktanlegget ble senere revet og brukt til reparasjoner av andre bygninger. Kjørevinden ble flyttet til Kongens, og trossen ved heiseanlegget til nysjakten ved Storwartz. Det ble videre bygd et vaskeverk med tre benker og "fornødne jernplater og ledninger". Men størst betydning fikk likevel den nye 'vannfordre-maskinen', som ble bygd i egen sjakt inne i gruven til avløsning av "den gamle kjørevind". Den besto av et 'kunsthjul' med ca. 10 meters diameter og hadde et overbygg av tømmer og plank. Fra hjulet førte et stangfelt inn til det "dybeste av gruben", det det sto i forbindelse med lensepumpene. Denne vannfordremaskinen var i drift fram til 1897 etter en større ombygning fire år tidligere.

Malmtransport

Fra starten i 1770 ble stordelen av malmen fra Muggruva smeltet ved Dragås hytten, som lå ved 'Hytte-fossen' like opp for Eidet bru i Ålen. Hytta ble nedlagt i 1834 og malmen fra Mugg gikk over til den nyanlagte Eidet hytte noen hundre meter lenger sør. All malmtransport foregikk på vinterføre, og malmen skulle være framme ved hytten innen 4. bergmåneds utgang (22. april), mens det ennå var sledeføre. Det var mest bønder fra Ålen og Haltdalen som tok del i denne kjøringen som foregikk temmelig uforandret fram til 1877, da Rørosbanen kom.

Slutten

I 1919 ble Muggruva nedlagt, men til tross for over 70 års stillhet over Muggruvefeltet har gruven på en måte levd videre gjennom tradisjonen og sagnkretsen den etterlot seg. Muggruven var til sist på vel 1.500 meters lengde og hadde en midlere bredde på 140 meter. Selve 'malmstokken' var av en slik beskaffenhet, at det aldri kom på tale med noen form for maskinell boring. Her ble det minert for hånd så lenge driften varte.

I løpet av årene 1920-21 ble anleggene revet og utstyret for en stor del kjørt til Kongens gruve. Og nettopp fra Kongens kom det første mineringsutstyret til Muggruva 150 år tidligere!