Tilbakeblikk

Den 2. Røroskommisjon ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. februar 1934. Bakgrunnen var at Kobberverket var gått med til dels betydelige underskudd på gruvedriften siden 1919, og slik så det ut til å fortsette. Det var investert i nyanlegg og moderniseringer ved Kongensanleggene, og ombygging av flotasjonsverket på Storvarts, men anleggene var bare i drift en kort periode. Driften på Kongens ble innstilt i oktober 1933 og på Storvarts like over nyttår i 1934.

Kommisjonen regnet med den mulighet at det ikke lenger ville være grunnlag for bergindustri i distriktet, men gikk inn for en storstilt gjeldssanering der staten overtok verkets store skogeiendommer og der Kuråsfossen elektrisitetsverk med tilhørende vassdragsrettigheter ble overført til Røros elektrisitetsverk. Samtidig overtok staten aksjemajoriteten i Kobberverket.

Kommisjonens anbefaling førte til et enstemmig vedtak uten debatt i Stortinget i juli 1936. Samtidig var det enkelte positive trekk i verkets situasjon. Boring på en geofysisk anomali i Solskinnsfeltet ga nye malmanvisninger, og i Nordgruvefeltet kom flotasjonsverket i drift igjen med malm fra Rødalsgruven. Det var likevel rustningskappløpet før den annen verdenskrig som berget verket slik den første verdenskrig hadde gjort, men de nye malmfunnene ville ført til fortsatt drift uansett ved Kobberverket. Etter råd fra eksperter oppnevnt av sosialdepartementet, og ettersom oppfaringen av Rødalsmalmen ikke hadde gitt resultater, ble driften på Kongens innstilt og innsatsen konsentrert om Olavsgruva og bygging av nytt flotasjonsanlegg på Storwartz. Det nye anlegget brant ned den 30. januar 1946 like etter at det var satt i drift, sammen med taubanestasjon og verksted. Etter gjenoppbyggingen av anlegget i mars 1947 kom Kobberverket igjen i normal drift for første gang siden 1918.

Etterkrigsårene var en bra og stabil periode for Røros Kobberverk. Basert på gruvedriften i Olavsgruva og veltedrift i Storvartsfeltet kunne verket drives med overskudd i lange perioder på 50- og 60-tallet. Samtidig ble det brukt store midler til malmleting som førte til flere interessante malmfunn. De viktigste var Lergruvebakken og Hersjøfeltet. Hva som førte til satsingen på Lergruvebakken, er det bare personer "i de lukkede rom" som kan avdekke. Det som var avgjørende, måtte i hovedsak være følgende forhold:

• Boringene i Hersjøfeltet, som ga svært lovende resultater, startet opp i 1970 og mulig oppstart av gruvedrift lå flere år fram i tid, mens Lergruvebakken kunne settes i drift i løpet av kort tid på en malm som etter ledelsens og styrets vurdering ville gi gode resultater.
• Det var bygd et "semimobilt" flotasjonsanlegg på Kongens for behandling av veltegods og kobberholdig avgang fra tidligere produksjon som kunne flyttes til Lergruvebakken.
• Hersjøfeltet ville kreve langt større investeringer enn Lergruvebakken.

Det var også andre ting som var avgjørende og som kommer til uttrykk i årsberetningen for 1971: "Det viste seg dessverre at finansieringen [av Lergruvebakken] ble gjort betinget av at vi fra annen långiver skaffet midler til fortsatte undersøkelser i Hersjøfeltet".

Det var tydelig at staten ved Distriktenes utbyggingsfond - evt. også bankene - ikke anså Kobberverket som sterkt nok i kompetanse og økonomi til å stå for en utbygging av Hersjøfeltet. Gjennom en transaksjon som bare er kjent for de impliserte, fikk A/S Syd-Varanger overta en del av aksjene i Kobberverket. Betalingen var en utrangert mølle som flotasjonsverket på Kongens ble bygd rundt. Selve aksjeutvidelsen er ikke nevnt i Kobberverkets årsberetninger til tross for at den var oppe på generalforsamlingene i 1969 og 1970, siste gang til formell behandling. Det eneste som er nevnt er i beretningen for 1971 hvor det står at "Etter kapitalutvidelsen i 1970 er det nu i alt 5.128 aksjer pålydende kr. 100,00. Ved utgangen av 1971 var selskapets aksjer fordelt på 474 aksjeeiere. Av disse hadde 85 % mindre enn 5 aksjer. De fleste av selskapets aksjonærer er hjemmehørende i Rørosdistriktet."

Ikke et ord om A/S Syd-Varangers inntreden i selskapet. Ei heller at staten før utvidelsen eide 1040 aksjer som ble overtatt fra professor Harald Pedersen under gjeldssaneringen i 1938, og som i 1970 ble økt til 2080. Staten og (stats)aktieselskapet Syd-Varanger kontrollerte dermed ca. 70 % av aksjene etter generalforsamlingen i 1970. I revisors beretning til Kobberverkets konkursbo er aksjeutvidelsen beskrevet. Det skal vanskelig kunne gis noen annen forklaring på transaksjonen enn at Syd-Varanger skulle inn som en mulig deltaker ved utbygging av Hersjøfeltet, men framgangsmåten var en heller merkverdig affære. Denne fordrer imidlertid en gjennomgang av mer uavhengige historieskrivere enn denne artikkels forfatter kan være.