Menneskene og kobberverket

Røros var det største gruvesamfunnet nordafjells, og ett bilde av dette særegne miljøet gir de gamle folketellingene. Den første noenlunde pålitelige tellingen i Danmark-Norge ble holdt i 1769, og den gir et visst oversyn over folketall og yrkesgrupper. Av de 2.000 menneskene som bodde på Røros, var 18 knyttet til kirke og skole, 63 til håndverk, men stod mer eller mindre i tjeneste hos Verket. Tallet på verksarbeidere var 499, med familier utgjorde de over 1.000 mennesker. Resten var bønder som hadde fortjeneste av Kobberverket ved siden av gårdsdriften. Gruvesamfunnet hadde egen prest og kirurg, sin egen skole, en overklasse av direktør, partisipanter og høgre gruvefunskjonærer, en mellomklasse av handelsmenn og lavere tjenstemenn ved gruvene og hyttene, og et proletariat av gruvearbeidere og småbønder, som var mer eller mindre avhengig av Verket. Innbyggertallet på Røros har for øvrig vært nokså stabilt i hele Bergstadens historie, det har ligget på omtrent et par tusen mennesker, med en svakt stigende tendens i vårt århundre. I dag bor ca. 3 700 mennesker i tettbebyggelsen på Bergstaden. Denne stabiliteten skyldtes at den tradisjonelle befokningen var stasjonær og holdt seg på samme nivå trass i krig, pest og hunger.

Befolkningstall

Befolkningstallet på Røros varierte i takt med Kobberverkets ansettelser, flytting til og fra Bergstaden, epidemier og hungersnød. Folketallet er her vist i sammenheng med folketallet i Norge totalt, samt folketallet i Oslo (til sammenligning).

1600-tallet

Den første folketellingen i Norge ble foretatt i 1769, så det finnes ikke mange offisielle kilder for befolkningstallet på Røros fra før denne tiden. Eksempelvis, så blir antall beboere på Røros ved Kobberverkets start omtalt som "en håndfull familier" av sogneprest Peter Abildgaard (1695-1778). I boken "Bergstaden Røros" snakker Sverre Ødegaard om at befolkningen på Røros (innenfor området som grovt sett nå utgjør tettbebyggelsen i og rundt bykjernen/gata) før etableringen av Kobberverket besto av fire-fem familier, som tilsammmen utgjorde omtrent 15 personer.
Relativt kort tid etter byggingen av den første smeltehytta i 1646 må folketallet ha vokst betraktelig, siden det allerede i 1650 bygges en kirke på Røros. Denne hadde sannsynligvis plass til flere hundre mennesker.

Årene 1701 - 1769

I manntallet fra 1701 kan det leses at det bodde 890 personer på Røros. I sin "Jubelprædiken" for 100-årsjubileet i 1744 holdt sogneprest Abildgaard fram at mens det i 1644 bodde "en håndfull familier" på Bergstaden, så fantes det nå, bare 100 år senere, over 2000 mennesker i menigheten.
25 år senere, i 1769, ble Norges første folketelling foretatt. I hovedstaden Kristiania (Oslo) bodde det 3 231 personer dette året. Folketallet i Norge var da på 723 618 personer - dette var nesten en fordobling fra 1664/65, da det bodde ca. 440 000 personer i landet.

Året 1801 på Røros og i Kristiania

I Norge i 1801 bodde det totalt 883 603 personer. I Kristiania bodde det 4 070 personer samme år. Bare hundre år etterpå steg dette tallet til 243 324 personer - altså en seksti-dobling. 20 år etter dette igjen passerte befolkningstallet for hele Norge én million.
I 1801-tellingen for "Røraas" finner man 3 085 personer fordelt på 77 gårder - altså kun 985 mennesker mindre enn i hovedstaden på samme tid. Dette gir et hint om Røros som et av de store industristedene i landet.

Norge og Røros i 2013

Statistisk Sentralbyrå anslår folketallet i Norge per 1. april 2013 til 5 063 709 personer. I hovedstaden Oslo bor 623 966 mennesker per 14. mai 2013.
I Røros kommune bor det 5 589 personer til samme tid. Av disse bor 3 711 mennesker på selve Bergstaden.

Barnearbeid

Barnearbeid ble tillatt på Røros fra og med ca. 1680. Det var vaskarryssene (10-12 år gamle) som i brakker vasket og sorterte malmen som hadde blitt tatt opp fra gruven. Fabrikkoppsynsloven fra 1892 satte egentlig sluttstrek for barnearbeidet, men Røros Kobberverk ble unntaket i regelen og fikk dispensasjon fra denne loven for vaskarryssene, som gjaldt helt til 1915, da også dette sluttet. I fabrikkoppsynslovene ble det sagt at ingen under 14 år fikk bli satt til å arbeide i fabrikker eller bergverker, men siden mange bergfolk ikke tjente på langt nær nok til livets opphold, var de fleste familier avhengige av at barna deres tok seg jobb i Kobberverket. Siden kom det til unntaksregelen for Røros Kobberverk, som sa at barna bare fikk jobbe i sommerhalvåret i den skolefrie tiden, at de har med seg legeattest, at arbeidstiden ikke overskrider 9 timer, at det blir jobbet bare i dagslys, og at barna er skjermet for ting som kunne virke truende på helsetilstanden deres. I 1909 ble barnearbeidet begrenset enda mer, ved at arbeidstiden for barn mellom 12 og 14 år nå ikke fikk overskride mer enn 5 timer, og ved at det ble lovfestet at barn ikke skulle få jobbe før kl. 06.00 og etter kl. 20.00.

Kongsberg og Røros gruver hadde i sine første 150 leveår innbrakt over 36 millioner riksdaler, og de skaffet levebrød til folk i en hard og ufruktbar egn. Rikdomskildene i landets bergverk ga over 1 million riksdaler i årlig inntekt, og talsmannen for bergvitenskapene, Peter Thorstesøn (professor ved Det Kongelige Norske Berg-Seminarium på Kongsberg), sluttet i sin tale i 1786 med det fromme ønsket at Guds evige nåde måtte hvile over Norges to bergsteder, den sørlige og den nordlige: «Dine Raad veilede dens høie Foresatte! Din Kraft styrke dens værdige Betientere! Din Beskiærmelse følge dens Arbeidere! Din Overflødighed berige dens Indvaanere! Din Velsignelse giøre dens Gruber til et Potosi i Norden!»