Sprøytehuset og brannvern

Bergstaden lå utsatt til under grensefeidene. Ved freden i Brömsebro den 13. august 1645 ble Jämtland og Härjedalen svenske provinser og Røros ble grenseby. De gamle grensefeidene var preget av meningsløse herjingstog, og de var ille likt av allmuen på begge sider av grensen. Ødeleggelsene på Røros i 1678-79 ble taksert til 65.000 daler, pluss beslaglagt kobber.

Smelthytta har rett som det er brent ned til grunnen flere ganger. l tillegg til brannene i 1678 og 1679 har Smelthytta også vært opphav til branner i 1840, 1888, 1939, 1947, 1948, 1953 og 1975. Etter andre verdenskrig har 89 branner herjet Røros sentrum fram til 1998. Omtrent halvparten av disse har startet midt på dagen og ble slukket før de gjorde større skade. De brannene som oppsto på natten og tidlig morgen gjorde størst skade. De største og farligste brannene i den senere tid var i Smelthytta i 1953 (driften ble da lagt ned i Smelthytta på Røros) og 1975, Rammgården i 1962, Samvirkelagets filial to ganger i 1963, Kjerkgata i 1964, Røros Trevare i 1964, Oshauggården i 1966, Salvesen eftf. i 1969, Bucholdtgården i 1970, Flanderborg i 1972, Totalsalen (Rørosheimen) i 1980, Røros Sykehus i 1982 og 1985, Røros Tyriforedling i 1984, Kjerkgata 38 i 1985 og Bergstaden Hotell i 1992.

Det er fortalt at mange ikke torde å gjøre opp ild i skorsteinen når det var sterk vind. De fryktet at gnistene skulle sette fyr på de tørre jordtakene. I mørke vintermåneder, når det var nødvendig å ta med lys i fjøset, satte folk talglyset eller kola (tranlampen) på en fjøl som ble lagt over en stamp med vann. Om lampen eller lyset ved et uhell skulle komme til å velte, ville det da slukne med det samme. Om det brøt ut brann, måtte først mannskap kalles sammen med kirkeklokkene, og hester som kunne dra brannsprøytene måtte skaffes.

Alle mannlige innbyggere på Røros mellom 18 og 50 år hadde plikt til å være med i brannkorpset. Bare presten, apotekeren og polititet var fritatt. Brannkorpset ble inndelt i 11 «roder» eller avdelinger, som hver ble ledet av en løytnant og en rodemester. De ulike rodene hadde ulike hodvedoppgaver: Det var roder som skulle ta seg av brannsprøytene, som selvsagt ble drevet med handkraft, det var «vandlangings-mannskap» som skulle betjene brann-bøttene, det var «seilmannskap» som skulle henge opp brannseilene, og det var rednings- og nedbrytings-mannskap. Disse siste skulle bryte ned brennende tømmerstokker for om mulig å redde resten av huset og berge folk og innbo ut av de brennende bygningene. Det var dessuten forbundet med straff å røyke på særlig brannfarlige steder, f.eks. i staller, fjøs og på sengen. Ingen måtte heller bære ild eller glør under åpen himmel fra ett hus til et annet, verken over gårdsplass eller gate, uten at det var under tillukket dekke. Det var ikke ualminnelig at folk gikk til naboen og lånte varme før det ble vanlig med fyrstikker. I gårdene på Røros ble det også påbudt å ha et visst antall brannspann, takstiger og brannhaker. Den siste ble brukt til å rive ned brennende bygningsdeler for om mulig å redde resten av huset.

I tilfelle brann ble det dannet en tett kjede av karer fra elven til det brennende huset. Karene måtte så hurtig som mulig sende bøttene mellom seg - fra den første som fylte bøttene til den siste som skulle skvette vannet på varmen. Slik gikk bøttene fram og tilbake i en jevn vandring. Det ble også fylt vann i brannsprøytene på denne måten. De eldste sprøytene hadde nemlig ikke sugeslange. Brannseilene var laget av ull. De ble hengt opp på naboveggene og fuktet med vann, slik at en mulig katastrofe kunne avverges. Dette var én måte å begrense varmen på.

Sprøytehuset på Røros har sin egen historie: Før det ble satt opp og tatt i bruk som brannstasjon i 1830-årene (det var i bruk til ca. 1950), ble det brukt som gruvebrakke ved et lite sølvskjerp i Kvernskaret omtrent en mils vei sør for Røros. Tidligere sto det et lignende lite tømret sprøytehus på kirkegården.

Dagens beredskap

Røros har i dag i forhold til folketallet et godt utbygd brannvesen. Anslagsvis 1 brannbil per 600 innbyggere, noe som tilsvarer 6 brannbiler (tall per 2012).

I en tettbygd by er det selvsagt veldig viktig med et effektivt brannvern, og på Røros kan man betrakte brannvernet som en del av det samlete kulturvernapparatet. Røros brannvesen har i tillegg slokkeansvar i Os kommune og ti mannskaper er tilknyttet bistasjonen der. I Brekken er det opprettet et depot hvor også ti mannskaper er tilknyttet. Brannvesenet dekker også beredskapen ved Røros lufthavn. Røros brannvesen har foruten slokkeansvar i Os kommune også en avtale om gjensidig bistand med Härjedalens kommune i Sverige. Denne avtalen gjelder alle typer redningsinnsats på begge sider av riksgrensen i området mellom Funäsdalen og Røros.

Utstyr

Siden 2001 har det pågått et pilotprosjekt på Røros med brannsikring av trehusbebyggelsen. Fra 2001 til 2008 er det lagt av nesten 15 millioner kroner i en samlet pott fra kommunen, Riksantikvaren og Stiftelsen Uni. Rørosbeboerne har ikke trengt å betale noe. Ressurser er foruten utbygging av brannvesenet også blitt brukt på brannvarsling, og for å få beskjed om innendørs branntilløp så raskt som mulig er det utplassert 1150 radiobaserte detektorer i de 16 kvartalene som utgjør den verneverdige bebyggelsen - omlag 200 eiendommer. Disse overvåkes fra brannsentralen og oppgir den nøyaktige gateadresse og rom i det aktuelle bygget i tilfelle brann. Detektorene som er satt opp i kjøkken er temperaturfølsomme, mens de andre slår ut på gasser og røyk. Røykvarslersystemet er utviklet på Oppdal.

Utendørs hjelper det amerikanskproduserte varmekameraet (MikronInfrared ThermalSpection 724 Dual Vision) som er utplassert i kirketårnet og som overfører bilder til en dataskjerm på brannvakta. Kameraet går kontinuerlig og skanner sentrum av Røros annethvert minutt. Måler det temperaturer over 100 grader går alarmen. Av og til kan det forekomme at kompressorer og anleggsmaskiner drevet av dieselmotorer kan utløse falske alarmer. Kameraet er bevegelig og vil derfor også kunne gi en situasjonsoversikt ved storbranner.

Den første bilen som rykker ut er vanligvis den som har med seg skjæreslokkerutstyret som benyttes for sikker og rask slokking av branner i loft og andre vanskelige og skjulte rom. Utstyret er basert på en kraftig vannstråle som forbruker 50 liter vann i minuttet og som er tilsatt skjærepulver av jerndioksid. På få sekunder går vannstrålen rett gjennom veggen og sprer vanntåke inn i rommet som raskt vil kvele og kjøle ned brannen.

Et annet hjelpemiddel er tørr-rørsprinkler som kan kobles til brannbilpumpen. Det er med andre ord montert tåkedyser i tørre rør på alle ubebodde loft og i uthus på Røros. Dette finske vanntåkesystemet er opprinnelig utviklet for oljeplattformer og tankskip. Det bruker lite vann og forårsaker minimale vannskader. Uti gata er det i tillegg montert tre slangeposter, som er åpne for alle. Det hører også med at det er montert sprinklere i hus, at bakgårder er ryddet og at loft er branntettet og holdt ryddige.