De gamle smelteovnene

Når det gjelder de gamle, lave sjakt- eller kromovnene, så var disse murt opp av gråstein, leire og sand på et kraftig fundament. Under ovnen, eller i fundamentet, ble det murt en permanent dreneringskanal, som gjerne gikk under hele ovnsrekken gjennom hytta. Den ytre ovnsmuren var bygd opp av de kraftige murte sidemurene. Hvis ovnen hadde pipe, hvilte en mantel eller en murkappe på sidemurene. Mantelen dro seg sammen i pipen som stakk opp over hyttetaket. I bunnen av ovnen, mellom sidemurene, var herden bygd opp - med en litt langstrakt fordypning utskåret i en hardt sammenpresset masse av leire og kullstubb (sporet). Videre ble bakveggen, for-murene på sidene i ovnen og framveggen eller brøstmuren murt inn med litt mindre stener og med god leire. Luftstrømmen fra belgpipene kom inn i ovnen gjennom formen, et konisk jernrør murt inn i bakmuren i overkant av herden. I overkant av herden og på framsiden av ovnen under brøstmuren var det en åpning inn i ovnen, et såkalt øye.

Når de satte på malm og kull på disse ovnene, ble det gjort direkte fra hyttegulvet. Hytteknektene sto bare på hyttegulvet foran ovnen og tømte malmbrettene og kullfatene over brøstmuren og opp i ovnen.

På gulvet litt til siden for ovnen ble det gjort i stand en stikkherd, en skålformet fordypning av leire og kullstubb. Til den andre siden av ovnen ble slaggveien bygd opp fra hyttegulvet til øyet. først på 1800-tallet begynte de å eksperimentere med de såkalte høyovnene. Disse ovnene var veldig like de gamle kromovnene, men isteden for å fôre ovnene over ovnsbrøstet fra hyttegulvet, ble nå malmen og kullet kastet ned i ovnen fra en åpning i ovnspipen fra baksiden av ovnen en etasje høyere opp. I tilknytning til disse ovnene ble det bygd høyovnsloft. På hytte- eller høyovnsloftet ble det bygd malm- og kullbinger, stort sett skapt som 2-3 m dype kubåser.

I den nye hytta som ble bygd på Røros i 1836-40 ble hytteloftet bygd under med en massiv steinmur på de plassene der malmbingene sto, som kunne bære vekten av malmen bedre.

Den første av hyttene til Kobberverket på Røros som fikk høyovner, var Dragås-hytta i 1818. På Tolga ble det forsøksvis innført høyovner i 1824, og da ble det også satt opp tre høyovner på Røros. Da hytta på Tolga brant ned i 1829, fikk høyovnene skylden for ulykken, noe som viste at de ikke bare var satt pris på.