Restaurering 1984/94/96

Under innstalleringen av kirkens nye Rieger-Kloss-orgel vinteren 1966 ble det gamle Røros-orgelet utsatt for klimatiske påkjeninger som vindladekonstruksjonen ikke var i stand til å tåle, og det oppstod tallrike lekkasjer. Rodums endringer av vindforsyningen i 1847 hadde i tillegg svekket vindladens stabilitet, og dette førte til en ytterligere forverring av tilstanden i årene som fulgte, inntil orgelet var fullstendig uspillbart. Denne gangen var det klart at restaureringsarbeidet skulle følge antikvariske retningslinjer som hadde blitt adskillig strengere siden 1950-tallet, samtidig som det var viktig å tilgodese de praktiske kravene til en sikker og stabil funksjon under nokså ekstreme klimatiske forhold. En kunne ikke risikere at orgelet sprakk fra hverandre på grunn av uttørking en gang til.

Særskilt store utfordringer bød vindladen på, ettersom denne ikke var laget av en massiv treblokk eller bygd opp rundt en solid rammekonstruksjon. Istedenfor var den satt sammen av lister og klosser og det hele limt og plugget sammen med sløyfefundament. På undersiden var kansellene tettet igjen med spon som til dels var svært tynne. Opprinnelig hadde vindkanalen gitt laden en viss støtte på midten, men etter at vindesystemet var blitt endret av Rodum for å gi luft til også den nye tilleggsladen, var vindladens stabilitet vesentlig svekket. Ved siden av at vindesystemet nå ble tilbakeført til opprinnelig stand, ble det også montert bjelker under vindladen for å oppnå maksimal stabilitet. Dessuten ble det lagt inn skinnpakinger overalt i vindladen, slik at treet kan arbeide innen ganske vide grenser, også der treet er limt i kryss, uten at konstruksjonen slår sprekker. Bare med disse endringene kunne vindladen bevares uten mer vidtgående forandringer i konstruksjonen. Mekanikken ble også tilbakeført ved at den nyere tilleggsladen ble koblet fra både registratur og traktur, og klaviaturet fikk sin opprinnelige korte oktav tilbake.

Etter at orgelet hadde blitt flyttet en rekke ganger de siste hundre årene, var det mistanke om at ikke alle piper sto på sine opprinnelige plasser. Hele pipeverket ble dermed nøye oppmålt av Edskes, som deretter leverte en komplett plan for oppstilling av pipeverket. En hel del piper måtte også forlenges for at den opprinnelige middeltonetemperaturen skulle kunne reetableres. For øvrig ble orgelet underkastet en normal restaureringsprosedyre, der alle deler enten ble reparert eller fornyet med kopier av originaldelene - eller, i de tilfellene der originaltilstanden var ukjent, kopier av de delene som fantes i orgelet da restaureringen startet. Ikke i noen tilfeller skulle orgelet gjøres mer entydig enn observasjoner eller andre sikre opplysninger ga grunnlag for, og ingen spor, merke eller inskripsjoner skulle slettes under arbeidet. Et senere forskings- eller restaureringsarbeid på orgelet skulle i minst mulig grad hindres gjennom det arbeidet som ble utført nå.

Om vi som var delaktige i prosjektet har lykkes i dette, og om orgelet nå framstår som et historisk overbevisende instrument, får alle de som kommer til å spille på instrumentet og undersøke det i framtiden, avgjøre. Det er i alle fall klart at resultatet, slik det foreligger, i avgjørende grad er et resultat av Corn. H. Edskes sin omfattende historiske innsikt og arbeidsinnsats. For det andre står det klart at orgelbygger Gunnar Fabricius Husted har utført et i alle deler forebilledlig restaureringsarbeid og ikke har spart på noe for at resultatet skulle tilfredsstille de aller høyeste kravene til kvalitet. Disse to fortjener her den største takken.