Rørosmartnan

Den nest siste tirsdagen i februar hvert år starter Rørosmartnan, et femdagers marked med handel, folkeliv og kultur. Rørosmartnan er nedfelt i en kongelig resolusjon fra 1853, hvor det står: «Fra 1854 av skal der i Røros avholdes et marked der begynder næst siste tirsdag i februar Måned og varer til den påfølgende fredag.»
I moderne tid er Rørosmartnan utvidet til lørdag.

Samfunnet på Bergstaden var avhengig av store tilførsler av matvarer og forsyninger for å holde driften i gang: Korn, erter, tørrfisk, tobakk, småsei, saltet og røkt kjøtt, lerret, ost, sild, lin, smør, humle, vadmel, brennevin – og hester. Til verksdriften trengtes det dessuten redskaper og jern, krutt, skinn og tauverk. I tillegg ble det skaffet kull, ved og tømmer fra de lokale skogene.

Alt måtte fraktes med hest og slede på vinterstid. Den tiden hadde vi et veiløst samfunn, derfor var man avhengig av godt sledeføre for å få fram varene. Dette er grunnen til at Rørosmartnan ble avviklet, og fremdeles holdes, på vinterstid.

Folk kom fra alle himmelretninger for å få omsatt varer: Korn og mel kom fra Hedemarken, Trondheim og Gudbrandsdalen. Gauldølane kjørte lass med sild og fisk fra Trondheim, sælbyggene kom med kværnsteiner og var noen drevne hestehandlere. Svenske forbønder brakte med seg jern, stål, spiker, kobber og smijernsarbeider, lin, smør, hvetemjøl og glass. Fra Oppdal, Lesja, Sunndal og Romsdal, Nordfjord, Sogn og Hardanger kom det blant annet kjøtt, flesk, fisk, ull og hester. Folk fra distriktet her leverte store mengder skinn, rype og renskjøtt.

Rørosmartnan ble tidlig et sentrum for omsetning av skinn og denne handelen blomstret etter at Rørosbanen åpnet i 1877. Fram til mellomkrigsårene ble det årlig omsatt 30.000 skinn, av både småfe, rein og alle slags typer viltskinn.

Provianthuset

All virksomhet i enevoldstida ble kontrollert av kongen. Dette medførte at det kun var Røros Kobberverk som hadde rett til handel - et handelsmonopol ville vi sagt i dag. Ved kongelig forordning av den 3. august 1689 fikk Verket fullmakt til å opprette et provianthus. Dette provianthuset eksisterte fram til 1878, da den siste proviantskriveren, Knud Olsen, gikk bort.

Provianthuset skulle fø befølkningen på Røros, som samtidig også fungerte som arbeidsstokken som Verket var avhengig av. I 189 år prøvde provianthuset å fungere som hovedhandelssted på Røros, men man måtte snart innse at dette ikke var gjennomførbart - Rørosinger og driftige handelsreisende skapte nemlig konkurranse.

Det var ikke uvanlig at lønna til arbeiderne ble utbetalt i varer. Dette skulle potensielt være en god inntektskilde til Kobberverket, samtidig som man ville kunne regulere prisnivået på de viktigste varene. Privilegiebrevene som Kobberverket hadde fått gjaldt tollbestemmelser såvel som avgiftsfrie innkjøp til verksarbeidere og bønder. Ofte så ble driften til Provianthuset vanskeliggjort ved at det forekom underslag, krig eller ubetalte regninger.

Røros fikk aldri kjøpstadsprivilegier og selv om plassen ikke ble til noen by, så var det likevel mange mennesker som tok veien hit for å handle fra nyttår og til ut i mars. Denne perioden ble kalt selbyggtida.