Spell-Ola og rebellionen

Sommeren 1670 valgte arbeiderne ut Spell-Ola og tre andre til å reise til København med et bønneskrift til kong Christian V. De ble lovet hjelp, og reiste tilbake til Røros. Men da høsten gikk uten at de fikk noe svar fra København valgte arbeiderne Spell-Ola til å reise til Danmark enda en gang - og kreve deres rett. Men Joachim Irgens, som på den tid bodde på Røros, fikk nyss om dette, og han forlangte straks at Spell-Ola skulle arresteres, legges i jern og holdes i forvaring i "Mørkstuggu".

Da gruvearbeiderne fikk høre om arrestasjonen, forlot de gruvene "en torsdag i november" og bega seg på hjemveien. De lovte hverandre høytidelig at de ikke skulle sitte ned før de fikk sin kamerat ut av fengselet. De rustet seg med "Øxer, Prygler, Bøsser og Stokker" og stormet opp foran huset der Joachim Irgens bodde, og hvor også Henning Irgens nettopp da oppholdt seg.

Arbeiderne forlangte å få snakke med direktør Henning. Kammertjener Joachim var redd for at de skulle forgripe seg på nevøen, og fulgte ham derfor ut. Da Joachim og Henning opptrådte meget hissig og truet arbeiderne med kården, mistet de besinnelsen og gik til angrep på de to. De slo kammertjeneren til han falt i bakken, og hadde sikkert drept ham om ikke hans hustru (fru Cornelia Bicker), som forøvrig var høyst gravid, hadde trengt seg gjennom mengden og kastet seg over sin mann. Hun reddet nok med dette livet til Joachim, for til tross for sitt sinne fikk ikke arbeiderne seg til å mishandle en kvinne.

De stormet nå til Mørkstuggu hvor Spell-Ola satt i bolt og jern. Arbeiderne prøvde å få opp døren, men den var stengt, og da de ikke torde "bryde Kongens Jern", hentet de fra hyttsmia en donkraft og presset husveggene fra hverandre og tok ut Spell-Ola.

Myndighetenes svar

Den 14. november 1670 kommer Ove Bielckes resolusjon. Skrivet ble lest fra prekestolen i Røros kirke den 20. november og var to dager tidligere også blitt lest fra partisipantenens hus:

"Eftersom jeg meget ugjerne har forstått hvordan dere bergarbeidere på Røros verk på det allergroveste og nesten uhørt har opptrådt, mot Sr. Joachim Irgens og bergmester Henning Irgens vil jeg dere på min allernådigste arveherre og Konges vegne strengt befale at dere forholder dere rolig så dere ikke lar dere forføre av noen urolige hoder til videre grove formastelser imod nevnte gode mann, så dere kunne komme i enda større unåde og straff. Jeg formoder med Guds hjelp at min allernådigste arveherre og Konge selv ved sine gode menn i Bergamtets råd lar sørge for at allting kan komme i god skikk og orden ved bergverket og vil nå ha advart dere alvorlig om ikke videre å forgripe dere, enten på deres principal Sr. Jochum Irgens eller min allernådigste arveherre og Konges bergmester, for da har dere i aller høyeste grad straff å vente. Så det beste er at dere tar vare på deres arbeide og blir fri galskapen..."

Visestattholder Ove Juul hadde også sitt å si om de opprørske arbeidere på Røros. I sitt brev av 19. november 1670 som ble lest fra prekestolen i Røros kirke den 4. desember samme år, sier han blant annet:

"...at ettersom jeg imot all formodning har fått vite hvordan bergfolkene på Røros utilbørlig har gjort seg oppsetsige og oprørske, ja egentlig rebelske, i det de sammenrottet seg som ved mytteri, ikke alene har de overfalt den av hans Kgl. Majestet allernådigst beskikkede bergmester Henning Irgens, men endog den fornemnste prinsipalpartisipant for verket, Sr. Jochum Irgens og traktert dem ille med hugg og slag. Til grunn har de oppgitt at en av gesellene på grunn av begåtte forseelser var satt i fengsel, hvilket de ved egen makt og vold selv uten tillatelse har tatt ut av fengslet..."

Etter rebellionen på 1600-tallet ble det satt strenge straffer for å sette seg opp mot Verket. 'Sammenrottelser' var både "en synd mot Gud" og forbundet med fare for å bli idømt store bøter. De som stilte seg i spissen for kameratene med krav om rettferdig behandling, kunne fort miste arbeidet.