Fyrsetting

Når gruvearbeiderne i gammel tid satte ild mot bergveggen, var det kort sagt for å lette brytingen ved å gjøre berget sprøtt, slik at større og mindre stykker av berget slapp taket av seg selv. Berg som ble brutt med varme, kalte de fyr-ty, det som inneholdt malm hette ty og det døde gråberget kalte de u-ty. Så snart som mulig etter at varmen hadde sloknet, måtte berget som var løst slåes av, og før fjellet kjølnet helt måtte de legge på en ny vedstabel og tenne på på nytt. De gamle gruvekarene visste vel at den andre varmen brøt bedre enn den første. De måtte bare vente til det meste av røyken hadde drevet bort og varmen hadde gått ut såpass at de i det hele tatt kunne arbeide på brytingsplassen. Det var viktig å sette på ny varme så fort som mulig, ellers ville mange bergsprekker som hadde åpnet seg lukke seg igjen.

Det er i dag gjengs oppfatning at det ble slått vann på det gloheite fjellet etter at fyren var nedbrent, men det finnes ingen opplysninger i de gamle kildene som kan tyde på at det ble gjort. Det å slå vann på det varme fjellet var heller ikke vanlig i gruvene på kontinentet. Den gamle bergverkslitteraturen slår fast, at det å slå vann på opphetet, fast fjell ikke bare er uten nytte, men direkte skadelig. Berget blir da bare hardere, heter det. Derimot finnes det opplysninger som tyder på at det ble brukt vann for å slokke restene av ilden; glør og halvbrente tre som de grov vekk fra brytingsplassen.

Størrelsen på ilden ble først og fremst bestemt av bergslaget som skulle brytes og av størrelsen på gruverommet. Om fjellet på forhånd var sprukken og skjørt, var det best å sette små ilder. I gruverom med større vidde og høyde, der berget kunne brytes fra store sammenhengende veggflater, ble det gjerne tent store bål. Det var også nødvendig med god trekk i gruven. Dette var viktig, ikke bare for at varmen i det hele tatt skulle holde seg ved like og brenne fort nok, men også for at kull- og svovelgassene skulle drives fort nok ut av gruven. Det var nettopp røykplagen som mange plasser gjorde det nødvendig å drive fyrsettingene på bestemte dager - eller om de ble tent daglig, på bestemte tider på dagen, eller like gjerne om natten. På slutten av 1600-tallet hører man f.eks. at fyrarbeidet i Rørosgruvene for en del ble drevet om natten. Fyren kunne drives ”4 eller 5 Gange udi Weger“.

Sist men ikke minst var de avhengige av store mengder ved. Og det var ikke lite som gikk med: Vedforbruket varierte sterkt med bergarten og andre forhold, men vanligvis gikk det med 4-5 m3 til å bryte èn m3 fast fjell. Det ble helst brukt kløvd ved, "da den oppheter berget fortere og gir en friskere loge som hurtig stiger til værs, dessuten skal veden gjerne være så harpiksrik som mulig", heter det. Bergsveden skulle ha en lengde på 1 meter (ca. 1/2 lacht. 1 lacht = ca. 2,08 m). Det ble benyttet både bjørk og furu i Rørosgruvene. Så lenge fyrsettingen brant, var det så varmt i gruverommet, at arbeiderne som passet på varmen nesten ikke kunne ha klær på seg. Mens det hele sto på, sank temperaturen sjeldent under 50°C i rommet.

Den gamle tyske berglitteraturen skiller mellom tre ulike typer fyrsettinger: Det var den som skulle til siden (Seitenbrand), den som skulle virke oppover (Fyrsten- , Firsten- eller Förstenbrand), og den som skulle gi virkning nedover (Sohlenbrand). Etter at fyren hadde brent ned, ble asken og halvbrente vedrester gravet unna med en krafse. 'Die Aschenkratze', som blir nevnt i fagbøkene, kan man sammenligne med et potetgrev med hjerteformet blad.

Det å skaffe den nødvendige veden ned i gruven kunne være en tidkrevende og kostbar del av arbeidet. Den enkleste måten som ble brukt, var rett og slett å kaste veden ned gjennom en sjakt. Ned i Nyberget ble det f.eks. drevet tre forskjellige sjakter: Kunstsjakta, fordringssjakta og vedsjakta. Gjennom den første ble gruvevannet pumpet opp. Selve pumpeverket, vasskonsten, ble her drevet av en hestevandring. Gjennom fordringssjakten ble berget heist opp, også ved hjelp av en hestevandring, og gjennom vedsjakten ble veden kastet ned i gruven.