Bøter og straff

Bøter som ble idømt av bergretten, skulle tilfalle kirke-, skole-, og fattigvesen. En stor del av disse bøtene var såkalte 'leiermålsbøter', dvs. bøter for samleie utenfor ekteskap.

På 1700-tallet forekom det t.o.m. at kvinner som hadde kommet i 'uløkka', ble tvunget til å stå fram i kordøren foran hele menigheten, for å bekjenne sine synder imot det sjette bud. Det var Oberbergamtet som i 1655 hadde fastsatt en rekke disiplinær- og ordensstraffer. Det ble straffet å selge øl etter kl. 10.00 om kvelden eller under gudstje-nesten. Det var straffer for dem som kom "med full buk i kirken, så de andre må løpe ut". Alle horer og horeverter skulle forvises fra stedet, og de kvinner som hadde latt seg beligge to eller flere ganger skulle forvises fra circumferensen. I grove tilfeller vanket det fengsel inntil ti dager.

Man vet ikke om det fantes noen gapestokk foran kirken på Røros, men derimot var en annen og kanskje verre innretning til sine tider i bruk; det var 'tremerra'. Dette instrumentet kan sammenlignes med en høy sagbukk. Stakkaren som ble satt skrevs over tremerra, fikk lodd bundet om føttene, og han måtte sitte slik under hele gudstjenesten (som kunne vare fra 2-3 timer). Denne straffen - gjerne kombinert med bøter - var forbeholdt menn. Slagsmål på arbeidsplassen og offentlig fyll på høytidsdager kunne f.eks. bli straffet på denne måten.

Ved siden av bøter var kirkens annen større inntektspost penger innsamlet i kollekt fra gruve- og hyttearbeidere. Det ble dessuten utlånt penger av kirkens kapital til private, noe som ga en viss renteinntekt, foruten at det også ble tatt betaling for bruk av kirkeklokkene(Stora, Millongen og Litja) ved brudevielser og begravelser.

Fem mann måtte til for å tråkke klokkene; to mann på hver av de største og en på Litja. I eldre tid var det skikk å bruke Litjklokka når det skulle ringes over et barn. I dag er klokkene tilkoblet elektrisitet, noe som ifølge eldre folk ikke gir den samme fine lyden som før i tiden, da det ble tråkket.

Andre inntektskilder

En annen viktig inntektskilde var leieinntekten fra de lukkede stolene i kirken. Det var de kondisjonerte som benyttet disse betalte stolene til langt ut på 1860-tallet. Man finner ennå i dag disse betalte stolene langs veggene nede i skipet, en på hver side av hovedinngangen, en på hver side av prekestolen og en på hver side av kongelosjen. Om en av stolene får vi vite, at den omkring 1800 var utstyrt med grønne gardiner og dessuten fotkasser fôret med reinsskinn, slik at man slapp å fryse på føttene om vinteren. Det var t.o.m. rom for varme stener eller slagg i kassen, slik at den kunne bli ekstra oppvarmet (dette var nok behagelig, siden kirken ikke fikk oppvarming før i 1888). Disse plassene ble auksjonert bort en gang i året. De som la inn høyeste bud på hver enkelt stol, hadde fast plass i ett år framover.

Det var som sagt rangforskjeller når det gjaldt sitteplasser i kirken. Fremst satt de kondisjonerte, og så gikk det rangmessig bakover. De fattigste ble plassert oppe på galleriene (lemmene). Det var t.o.m. bygd utvendige trappehus som fører opp til galleriene, ved siden av at det også fantes en manns- og en kvinneside. Mannssiden er på den høyre siden når man kommer inn i kirken, og kvinnesiden er på den venstre.

I 1850 bestemte Verket seg for å tilby Røros menighet å overta kirken med alle rettigheter og plikter som Verket selv hadde. Strid oppsto, da det ikke var helt klart hvem som skulle ha vedlikeholdsplikten, og det førte til rettssak mellom Verket og stiftsdireksjonen. Saken havnet til slutt i Høyesterett, og det hele endte med at kirken ble overdratt til menigheten ved kontrakt opprettet i 1865.