Flanderborg og Sleggveien

I likhet med Trondheim og Falun fikk også Røros sin forstad, bydelen Flanderborg på østsiden av Hitterelva. Dette navnet har en ikke funnet forklaringen på, og det har neppe noe å gjøre med Flandern og flamlendere. Det fins som navn på en seter under gården Vollan i Kvikne, uten at man har kunnet vise til noen sammenheng. Det gamle «Philanderborg» hører til navneforskningens uløste gåter. Man kan undre seg over hvorfor gaten har fått en slik spesiell form. For å finne forklaringen på det, må man gå helt tilbake til 1600-tallet. En vei kom den gangen fra de skogrike traktene øst for Røros. Denne veien førte over den nedre bybruen og inn på den gamle hytteplassen. En forgrening av denne veien krøkte seg oppover parallelt med elven til den øvre bybruen. Denne var blitt bygd i øvre kant av den gamle hytteplassen. På begge sider langs denne veien vokste det etter hvert opp husrekker.

Denne gaten er kanskje en av de mest særpregete i hele landet. Den har fått formen til en svak s-sving. Bredden av gaten varierer også fra øverst til nederst. Man kan tenke seg at denne gaten opprinnelig bare var en simpel kjerre-vei, som krøkte seg oppover langs elven. Denne gaten, og likens bydelen Bakkan og Haugan, som ligger ovenfor kirken, har vokst opp på en friere måte enn de mer rettlinjete hovedgatene. Man kan tenke seg at det her har kommet til en ny gård om gangen langs tidligere stier og veier, helt til husrekkene ble sammenhengende og tette. Det har derfor også blitt mange små sprang i husrekkene, og små plasser og innsnevringer i gatebildet.

I dag er gatefasadene langs Flanderborg-gata panelt og malt. For mindre enn hundre år siden var paneling på husene en sjeldenhet; da var det de upanelte tømmerveggene som dominerte bybildet. De var svartsvidd av sol, vær og vind, og av svovelrøyken fra smelteverket (svovelrøyken som tømmerveggene etterhvert ble mettet med, bidro muligens til å gjøre tømmeret mindre brennbart enn det før hadde vært). Lav pris på spiker var en av grunnene til at paneling ble vanligere på Røros.

Vinduene, som den gang stort sett var av mindre format og oppdelt i mindre rutestørrelser enn i dag, var malt i rødt og hvitt og noen ganger i gult. Det var også maling på dører og porter. Mange bygninger som sto den gangen, er nå utskiftet med nye og noe høyere hus, og mange av de gamle bygningene som ennå står, er gjerne blitt påbygd noen stokklag i høyden. Husrekkene har derfor gjennomgående en noe større høyde enn tidligere. Hustakene har også endret karakter gjennom de siste par mannsaldrene: Tildligere var det jordtak, praktisk talt uten et grønt strå, som dominerte bybildet. Fra slutten av 1800-årene ble det mer vanlig å skifte ut torvtakene med et skifertak. Det er riksantikvarens folk som kommer med fargeforslag når bygninger skal males. Gatene på Røros har aldri hatt det utseendet de har idag. Når bygningene blir malt er det sjelden tale om noen tilbakeføring til et tidligere utseende. Det blir brukt farger som var vanlige tidligere, men det var få hus som var malt, om man går et par generasjoner bakover i tiden. Folk malte husene sine med gul oker og engelskrødt, hvitt var meget sjeldent. Svovelrøyken må ha hatt en impregnerende effekt på trematerialene, for etter Gyldenløvefeiden har byen ikke brent.

Gårdene på Røros hadde ikke bare funksjon som bolig for familiene som bodde der, fordi det om vinteren kom mengdevis med ferdafolk til byen. Det kunne være folk fra distriktet som kom hit for å handle eller gå i kirken, og det kunne være folk fra nabobygdene og mere langveisfarende folk som kom hit med kull-, malm- og proviantlass til Verket. Ikke minst kom det mange svensker hit for å handle.

Ferdafolkene - det kunne være både kvinner og menn - fikk seg losji hos hver sine vertsfolk, gjerne år etter år. Noen gårder på Røros hadde plass for mange besøkende og stallrom for 15-20 ferdashester. Ferdafolk hade med seg mat selv, og det hendte at de hadde med seg litt ved også. Vanligvis tok ikke folk penger for losjiet. Det var ferdashestene som gjorde opp for overnattingen - med det de la igjen av gjødsel. Gjødselen var en verdifull vare, som folk måtte ta godt vare på. Den ble helst brukt på jordene omkring byen, men man vet også at hestemøkk ble brukt som krøtterfôr. Det var gjerne en oppgave for barna å samle opp hestemøkk på gata. Gripgården har vært en slik ferdagård. Til denne gården kom det folk fra Idre og Drevsjø. Flere av de som har bodd her har vært i Verkets tjeneste. Den første eieren man kjenner til, var hyttearbeider. Verkets postbud i 30 år - midt på 1700-tallet - bodde også her. I gården var det stallplass til et stort antall hester.