Sprengning

Når borehullet var dypt nok, sto ladingen for tur. De kunne slå det grovkornete bergkruttet løst ned i hullet, men som regel ble kruttet lagt i en patron eller i et hylster laget av 'carduspapir', dvs. grovere innpakningspapir. Papiret ble også smurt inn med talg, slik at kruttet ikke ville dra til seg fuktighet. Etterpå stakk de 'rennålen' ned i hullet til kruttet. Rennålen, som var regnet som laderedskap, var formet som en tynn tein av jern med et håndstort rundt øye i den øvre enden, slik at de lett kunne dra nålen ut igjen når forladningen var kommet på plass i hullet. Når forladningen var kommet på plass og var godt pakket sammen i hullet, dro de ut rennålen. I det trange hullet etter rennålen stakk de ned tennrøret eller raketten. Dette var helst et tynt rør av halm eller siv, fylt med kruttpulver. Øverst på raketten ble det festet en svoveltråd, og det var til slutt den som ble tent.

Med krutt brøt de helst berget i paller eller avsatser, nesten som i høye trappetrinn. Strosse er egentlig navnet på en slik avsats eller trappetrinn. Strossing vil da si å bryte malmen i trappetrinn.

Redskapene

Berg som hang løst ble først stukket og støtt ned med et stikkjern. Stynge eller stønge ble denne redskapen kalt på Røros (tysk: 'Stoss-' eller 'Rennstange'). Dette var en smidd jernspiss med treskaft. Jernet kunne være 40-50 cm langt, mens skaftet var omtrent en meter.

Løsnet berg som satt litt fastere slo de løs med en kilhakke. Selve hakken kunne være 20-30 cm lang med en litt bøyd, kjegleformet spiss. I enden av jernet var det smidd et skafthull for treskaftet, som var omtrent 60-70 cm langt. Bergstykker som ble løsnet fra stuffen ble også rensket eller klappet ned med en ort-feisel eller ort-hammer.

Brekkstenger, kiler og andre bergsjern av ulik størrelse og form ble slått inn med en større hammer, og dessuten ble berget meislet ut med den vanlige håndfeiselen og bergsjernet (tysk: 'Schlägel' og 'Eisen', svensk: 'hammare' og 'kil'). Bergsjernet og håndfeiselen hørte sammen, og man finner de igjen, korslagt i det internasjonale symbolet for bergverk. Inventarlistene tyder på at bergsjernet gikk ut av bruk utover 1700-tallet. Det var nok tømmermennene i gruven eller sjakthoggerne som de ble kalt, som benyttet disse redskapene lengst.