Bergstaden Røros

«Røraas Kobberværk, iblandt de nordenfieldske Biergværker det største og betydeligste, er beliggende i Trundhiemsstift, omtrent 16 Miil sydost fra Staden Trundhiem, paa Grændserne af Agershuusstift, som begynde 1 1/2 Fjerdingvei sydvest fra Bergstaden Røraas.» Slik begynner direktør Peder Hiort sin historiske beretning om Røros Verk for årene 1646-1697, trykt i “Journal for Politik, Natur- og Menneske-Kundskab” for juli 1819.

Den Bergstaden Peder Hiort beskrev før sin død i 1789, var en blanding av gruve- og bondeby. Skogen ble hogd ned. Verkets ved- og kullbehov var stort, og den ga også godt tømmer til husbygging. Jord ble ryddet og dyrket. Gårdene på Røros som ligger med våningshuset mot gata, var bygd for fedrift og produksjon av mjølk, smør og kjøtt. Rørosingen var gruvekar og bonde, og produktene fra småbruket, fiske og jakt var nødvendige som tilskudd til en beskjeden verkslønn.

I året 1646 bygde bergmannen Lorentz Lossius den første smeltehytte ved Røros Kobberverk i nærheten av fjellbonden Hans Olsen Aasens gård, antagelig der Bergskriver-gården ligger idag. Omkring dette anlegget vokste så tettbebyggelsen på Røros etter hvert opp. Bergstaden ble ikke stukket ut med passer og linjal av en ingeniøroffiser, men de teknisk kyndige bergmenn skapte en ganske fast byplan. Man kan si at Røros er en bergstad etter saksisk modell, og at den bygger på renessansens prinsipper med parallelle gater og rettvinklede kvartaler. Denne planen preger alle norske byanlegg fra Christian IV´s regjeringstid; Christiania og Kongsberg i 1624, Christiansand 1641 og Røros 1646. Bergstaden Falun som fikk sine kongelige privilegier fem år før Røros i 1641 er også regulert ved en rettvinklet oppruting av gatenettet, anlagt etter dronning Kristinas pekepinn.

Om byplanen

Plassens langstrakte form kan komme av retningen på elva og terrengets helling. Også hensynet til dyrkningsjorda kan ha ført til at folk måtte bygge tettere etter hvert som folkemengden økte. Verd å nevne er også værforholdene. Ettersom skogen rundt Bergstaden forsvant på grunn av verkets behov for ved måtte folk på et annet vis reise ly mot nordavinden og kaldsnoen fra øst ("Rauhåmmårver").

Tegning: Olaus Naucler, 1658. Original i Riksarkivet, Stockholm ©

Byen blir delt i øst/vest-retning av mindre gater - kalt veter. Det er verdt å merke seg at ordet vet som etterledd i gatenavn bare blir brukt i Trondheim og på Røros. I Trondheim ble vetene opprinnelig brukt for drenering mellom husene, og i de eldste kildene som nevner vetene på Røros blir de her også nevnt som "Vandveiter". Noen mener at det i den første tiden bare var ei gate på Røros. Den lokale navneskikken kan tyde på dette, da folk som bor på Stormoen sier de skal "gå oppi gata". Folk fra bygdene omkring sier også at de skal "fårrå åt gaten". Ordet gata blir her brukt som navn på sentrum i Bergstaden, og det blir alltid brukt i entall.

Kjerkgata er den av gatene som er mest regelmessig. Husrekkene her er rettlinja og gata er like bred hele veien. Her er også vetene plassert med like mellomrom. Kjerkgata ble planlagt i sammenheng med kirka. Kirka ruver over hele bybildet, og den var et slags symbol på verkets makt og storhet på 1780-tallet da Verkets eiere betalte byggingen av kirka. Kjerkgata er stadens forretningsgate.

Bergmannsgata var gata for de kondisjonerte og stedets industrigate som fører til Smelthytta. Gata er preget av barokkens tidsalder. Den har et sammenløpende perspektiv, (= konvergerende perspektiv) som bringer det som er langt vekk nærmere oss. Står vi øverst i Bergmannsgata og ser nedover finner man at Direktørens bolig, som lå for enden av gata, virker som den er nærmere oss - og bygningen ser større ut enn den egentlig er. Direktøren var Bergstadens mektigste mann, og gården og dens plassering er med på å understreke hans makt. Står vi nederst i Bergmannsgata og ser oppover, gjør det konvergerende perspektiv at gata ser lengre ut enn den i virkeligheten er. Gatebredden varierer også fra 24 meter nederst til 7 meter øverst.

Bydelene Haugan, Flanderborg og Bakkan vokste fram med ei gårdsrekke på hver side av gamle veier. Byggeskikken i disse områdene representerer mer den lokale byggeskikken.