Røros i gammel tid

Siden jorden er blitt dannet for ca. 4,6 milliarder år siden, har gamle fjellkjeder blitt slitt ned og nye er blitt dannet. De ulike geologiske forutsetningene for denne dannelsen har gitt bergarter med vidt forskjellige egenskaper og muligheter for utnyttelse. Da jordartene som dekker berggrunnen jo har sin opprinnelse i det faste fjellet, gjenspeiler den samme variasjonen seg også i løsmassene, selv om avsetningsmekanismene også har betydning for egenskapene.

De nord- og vestlige delene av Rørosdistriktet ligger i Trondheimsfeltet som er en del av den Kaledonske fjellkjeden. I sør og øst består berggrunnen av bergarter fra forskjellige perioder i den geologiske historien. I Skardøsfjellene og Vigelfjellene er dette hovedsaklig granitt med en alder mellom 1.000 og 1.500 millioner år.

For ca. 600 millioner år siden ble det oppå granitten avsatt en kvartsitt som man finner i en smal sone nord for Ruten over Vigelpiken og på østsiden av Feragen. Over disse to bergartene ligger det flere skyvedekker. Det øverste (Kvitvoladekket) består av sandsteiner som er ca. 600 millioner år gamle. Disse bergartene finnes i et område sørover til Engerdal, til Lillehammer i vest og nordover til Rondane, og tilhører det som betegnes som sparagmittområdet. Sparagmitt er en lys, hard bergart dannet ved sammenpressing av elvesand eller sandstrand.

Over dette er det et tynt skyvedekke med øyegneis og sandsteiner. Øyegneisen er en omvandlet størkningsbergart som er datert til å være ca. 1.600 millioner år gammel. Denne bergarten finner man som en smal sone fra Rien, mellom Botnet og Tufsingen, sør for Gjetsjøen og Tamneshøgda. Den krysser Hådalen ved Tørresdalen og går over til nordenden av Korssjøen.

Over øyegneisen ligger omvandlede sandsteiner og skifer (Remskleppdekket). Skiferen er antageligvis 600-540 millioner år gammel, og finnes sør for Røros, et stykke utover Hådalen, over Kvernskaret og mot Hummelfjellet. Alle disse er kvartsrike og generelt harde bergarter som er motstandsdyktige mot erosjon.

I enkelte tilfeller er kvartsitt blitt brukt i smelteprosessene ved smelthytta. Langs veien til Grådalen er det i et lite steinbrudd tatt ut kvartsitt til dette formålet. I forhold til de tidligere nevnte er dette svake bergarter som forvitrer lett. Spredt i skiferen finnes også større og mindre gabbrokropper som er dratt med fra dypt nede i jorden under overskyvningsfasen. Gabbro er en mørk og seig bergart som ofte blir brukt til veibygging. I Rørosområdet er gabbroen blitt mer og mindre omvandlet i overskyvningsfasen, noe som har gjort at den mange steder har mistet disse egenskapene og er svak og lett nedknusbar.

Bergartene innen den kaledonske fjellkjeden er dannet i forbindelse med utviklingen av Lapetushavet for 1.000-600 millioner år siden.

Malmene

Det er i de kaledonske bergartene man finner malmene i Rørosområdet. Rørosmalmen tilhører de kaledonske kismalmene som i mer enn 350 år har vært grunnstammen i norsk bergverksdrift. Trondheimsfeltet har vært sentralt i denne sammenheng med Kvikne gruver som ble startet i 1632, Røros i 1644, Løkken i 1654 og Folldal i 1758. I dag er alle disse lagt ned.

Det har vært fremsatt flere teorier om dannelsen av malmene, og i dag mener man at slike forekomster er dannet ved at varme vandige løsninger som inneholdt mineralene, strømmet ut på havbunnen (hydrothermal dannelse). Metallsulfidene ble dermed felt ut i kontakt med sjøvannet og ble liggende som et teppe på havbunnen, tykkest nær utstrømmingsstedet. Senere ble det hele dekt av mer sedimenter. Kobbersulfidene felles ut ved høyere temperaturer enn sink- og blysulfidene, så det er sannsynlig at de sørvestre sinkrike delene av Storwartz-malmen og malmen i Lergruvbakken er avsatt lengre fra utstrømmingsstedet enn de kobberrike malmene f.eks. ved Olavsgruva.