Malmforekomstene

Malmleiene omfatter to hovednivåer - Storvartsnivået og Hestekletten-Kvintus. Gruvene i Storvartsnivået er tilsynelatende drevet på separate forekomster - Gamle- og Nye Storvarts, Nyberget, Olavsgruva, Gamle- og Nye Solskinn, men utgjør deler av samme malmhorisont avbrutt av forkastninger og erosjon. Malmen er i hovedsak en magnetkis-kobberkis med sporadisk opptreden av svovelkis. Sinkblende opptrer i større mengder i deler av Gamle Storvarts, men er ellers under- eller sideordnet kobberkis i mengde. Hestekletten/ Kvintus (Bankgruven, Myrgruven) som ligger høgere opp i lagrekken, førte derimot langt mer sink enn kobber, noe som er beskrevet av Bøckmann og påvist ved prøvetaking i senere år.

Nordgruvefeltet

Nordgruvefeltet er mer komplekst enn Storvartsfeltet. Hovedforekomsten er Kongensmalmen (Arvedal-Kongens-Rødalen) som er en kobberførende svovelkis med 2-3 ganger så mye sink som kobber. Lokalt er malmen likevel anriket på kobber og kunne skeides ut som smeltemalm.

Sextus- og Fjellsjøforekomstene utgjør deler av en parallellmalm til Kongensmalmen i samme strategrafiske nivå som denne, og med partiet mellom Sextus og Fjellsjø erodert vekk. Også denne malmen er en svovelkis-sink-kobbermalm som delvis leverte malm til smeltehytta, dels svovelkis til eksport etter åpningen av Rørosbanen.

Fjellsjøforekomsten kjenner vi fra diamantboring og prøvedrift: 0,83 % Cu - 2,42 % Zn, mens vi for de andre forekomstene må holde oss til analysene fra smelteprosessen. Det står imidlertid igjen et parti av Kongensmalmen mellom Oscarsjakta og Rødalen som ikke ble funnet under oppfaringen fra Rødalssjakta. Analysene herfra viser 1,08 % Cu og 1,49 % Zn - altså en typisk svovelkis-sinkblende-kobberkismalm. Vi skylder å gjøre oppmerksom på at malmberegningene er basert på 2,20 m. minste drivehøgde, slik at gehaltene i sjølve malmsonen er noe rikere enn disse tallene viser. Utskeidet smeltemalm har bare tatt med den rikeste malmen, og mer kobberkis- magnetkis enn kis (i betydningen svovelkis).

Nord og syd for Kongens og Fjellsjø/Sextus ligger Mugg-gruva og Lergruvebakken som to ekstreme varianter i forhold til de to første. Mugg-forekomsten fører utelukkende magnetkis og kobberkis - ikke svovelkis eller sink. Lergruvebakken ble betraktet som en nesten ren sinkmalm, men med omtrent like mye magnetkis som sinkblende, med 10 x så mye sink som kobber, og med noe svovelkisimpregnasjon spredt i grunnmassen av magnetkis/sinkblende.

Det er andre mineraliserte nivåer i Nordgruvefeltet som har vært gjenstand for undersøkelser, men ikke drift. Kongensmalmen ligger ca. 140 - 200 meter i ligg av (under) en amfibolittisk grønnstein eller metagabbro. Denne "grønne" bergarten fører impregnasjon av kobber- og magnetkis i heng og ligg og dels også inne i grønnsteinen. Hengsonen er boret på i sør (Prussubekken-Frysihjelskjerpene), og et par borhull nord for Rødalen har truffet heng- og liggnivåene.

Av de øvrige forekomstene som ligger mer perifert i forhold til Storvarts- og Nordgruvefeltene, skal nevnes Hersjøfeltet vest for Kjurudalen og Killingdal gruver i Ålen. Hersjøfeltet ble forsøkt drevet i flere perioder - omkring 1670, 1690, 1830 - men hver gang på det som i dag kalles "B-malmen". Det var først i 1970, da det ble boret på en geofysisk anomali registrert av Geofysisk Malmleting i 1948, at "A-malmen" ble funnet, den som i dag utgjør hovedmalmen i Hersjøfeltet. Hersjøfeltet ligger innenfor en annen geologisk horisont enn Rørosmalmene. Det består av flere parallelle malmlinjaler der bare A- og B-malmene har vært ansett som økonomisk interessante.

A-malmen består i de øvre ca. 200 meterne av to atskilte malmsoner - "hengmalmen" som er en svovelkis-sinkmalm med lite kobber, og "liggmalmen" som er en magnetkis-kobberkismalm med lite sink. Mot dypet (malmlinjalen faller ca. 45 grader mot vest) endrer malmen karakter. Den fører mindre svovelkis og sink, mens magnetkisen erstattes av magnetitt, noe som viser at svovel/jernforholdet er redusert mot vest under den malmdannende prosessen. A-malmen varierer i mektighet og kvalitet, og ett av de dypeste borhullene gikk gjennom en malmsone med mer enn 4 % kobber over 14 meter.

B-malmen - den opprinnelige Hersjøgruva - er i overflaten en blanding av magnetkis og kobberkis der svovelkisen er forvitret og har etterlatt massive klumper av magnetkis. I borhullene var det enkelte tynne soner av rik kobbermalm, men også massive soner med nesten kobberfri magnetkis over mange meter. Mot dypet ser B-malmen ut til å være en magnetkis-kobberkismalm med ubetydelig sink. "C-malmen" syd for den forrige likner B-malmen, men med svakere gehalter og mektigheter.

Killingdal gruver

Killingdal-forekomstene har en usikker stratigrafisk plassering i forhold til Røros- og Hersjømalmene, fordi de ligger nær et skyveplan som kan følges sydover mot Kongensfeltet.

Killingdalsgruva er drevet på to parallelle "linjaler" der "Nordgangen" holder ca. 1 % Cu og 7 % Zn, og "Sydgangen" (hovedmalmen) 1,5-2 % Cu og 4-5 % Zn. Av ca. 3 mill. tonn produsert kismalm er ca. 2,7 mill. tonn tatt fra Sydgangen.