Bergbrytingsmetoder

Til de første norske bergverkene var det helt nødvendig å hente fagfolk fra utlandet. I tiden 1624 til 1700 skal det ha kommet 379 tyske bergmenn til landet. I tiden 1701 til 1729 skal tallet ha vært 42, og etter 1800 bare 12 personer.

I den eldste fullstendige lønningslisten fra 1671 finner man 6-7 navn som kan være av tysk opphav. Det var den gangen vel 250 faste bergfolk på Røros, og grunnen til at så mange tyske bergverksfolk kom til Norge, var at det i Tyskland ikke var mer å oppdage, og mange gruvefolk som kom hit til landet hadde en drøm om å finne 'sin egen' gruve.

Bruken av fyrsettinger var kjent og nyttet allerede i Oldtiden, og ble brukt f.eks. av romerne og Hannibal da han skulle krysse Alpene.

Den gamle faglitteraturen forteller at kruttet så smått kom i bruk på kontinentet i første halvdelen av 1600-tallet, men dette førte ikke til at fyrsettingene gikk ut av bruk. På flere plasser, der det var god tilgang på ved og skog, var metoden i bruk til ut mot slutten av 1800-tallet. På Kongsberg var f.eks. fyrsettingene i bruk i en viss utstrekning til omkring 1890. Man kan si at det var først med dynamitten at fyrsettingene kom helt bort, fordi kruttet hadde forholdsvis liten sprengkraft.

På Røros ble det brukt krutt i bergbrytingen på 1680-tallet, og litt krutt ble trolig brukt allerede på 1650-tallet. På Røros ser det ut til at de gikk gradvis bort fra fyrsettingene fra midten av 1700-årene. Det var først og fremst tilgangen og prisen på veden som bestemte overgangen fra den ene til den andre brytingsmåten.

I de eldste tidene ble berget i stor grad brutt med såkalt 'kald-kiling' i de europeiske gruvene, dvs. at de gikk løs på bergveggen med verktøy uten at brytingen ble begynt med varme.

Av verktøy som ble brukt var det særlig feisel og bergsjern. Selve bergsjernet var formet som en liten meisel med en spiss, firkantet pigg, og det var skapt som en hammer med treskaft gjennom et skafthull. Feiselen var skapt stort sett som en enkel, lang hammer med to flate, firkantete baner.