Garring

Dette var det siste leddet i kobberhåndteringen. Det var en oksyderende smelting med trekull, og garringen eller raffineringen foregikk i egne ovner i garmakerhytten, og den skjedde i egne herder. Under den murte, gjerne hvelvete mantelen eller røykhetten ble det redd til en herd, nesten som en åpen gryte av leire og kullstubb. Det ble brukt garrovner med to herder. Herdene sto i hver sin hvelvete åpning i ovnsfronten. Ved siden av kull, så krevde prosessen også sterk oksygentilførsel. Det var forurensningene som skulle oksyderes. De gikk enten bort som gass (svovelen) eller som slagg (jernet og små mengder andre metaller).

Svovelsyrlingen som ble dannet fikk smelten til å koke, og når det meste av svovelen var fjernet, besto smelten av kobber, kobberoksyd og noe svovelsyrling. Deretter ble smelten ‘polet’ ved at man stakk fersk bjørkeved ned i den. Treet avga vanndamp og en del reduserende gasser. Svovelsyrlingen ble mekanisk bundet til vanndampen, og kobberoksyden ble redusert. ‘Garmakeren’ tok hele tiden prøver av smelten (han slo på en skvett med vann, slik at ‘snerken’ på herden ble så stiv, at den kunne rives av som en plate) og ved å studere bruddflatene på det størknede metallet, kunne han avgjøre når polingen kunne avsluttes. Den første plata som ble spritet og revet av, dekkplata, var noe uren og og ble garret om igjen. Den siste platen som ble tatt opp, ‘kongen’, ble regnet for å være den fineste. Når bruddet hadde en silkeaktig og finkornet glans, ble smelten støpt ut i barrer på ca. 7 kg hver.

Kobberet ble lagret i kobberbua “under 3 lås”. Direktøren, bergskriveren og hytteskriveren hadde en hver av nøklene. Låsen til kobberbua som ble bygd til den nye garrhytta i 1840 finnes fremdeles. Denne låsen har også 3 nøkler.

Garrkobberet nådde 98-99% rent kobber. Den var alltid litt ‘overgarr’, dvs. at noe av kobberet under prosessen ble oksydert til kobberoskydul. Garrkobberet var defor i regelen for sprø til smiing, valsing og trekking. Det egnet seg derimot godt til støping og legering.

Hammar-hytta

For å få kobberet ‘hammar-garr’ og smibart måtte det enda en gang smeltes om i en reduserende prosess. Videre ble hammar-kobberet glødd i en egen glødeovn og hamret under en stor vanndrevet hammertil plattkobber. Dette arbeidet skjedde i platthammarhytta.

Den gamle kobberhammerhytta brant ned i 1843. Etter en tid ble det bestemt å bygge hytta opp igjen. Nybygget, som sto ferdig i 1847, ble lagt like under vannrenna på tomten til den første jernhammerhytta. Hytta ble lagt ned før 1870, men ikke revet før 1881.