Den eldste tiden

Det er høyst sannsynlig at bergdriftens historie strekker seg så langt tilbake som til steinalderen. Til å begynne med ble det gravet etter flint som man laget de fleste våpen og mesteparten av verktøyet av. Senere (i bronse- og jernalderen) ble metaller (kobber, tinn, gull, sølv, jern, m.m.) gravd ut av stein og jord .

I ettertid er det blitt bevist at egypterne drev med malmutvinning på Sinai-halvøya allerede for femtusen år siden, og assyrerne utbyttet i 2.000 f. Kr. flere kobbergruver i Armenia. Romerne, den gang den viktigste militærmakten, trengte ved siden av gull og sølv også jern for å kunne lage våpen, og mange ganger var muligheten for utbytting av malmforekomster det eneste grunnlaget for erobringstokter.

Når det gjelder vår lokalhistorie, så kan det nevnes at blesterovnen i Varglia er datert til ca. 1020 - 1220 e. Kr., + - 100 år. Dette ble tidfestet ved hjelp av C14-metoden (karbon med atomvekt 14). Forklaringsmessig kan det sies, at det i atmosfærens CO2 er et ganske konstant forhold mellom "normal" karbon med atomvekt 12 (C12) og radioaktiv C14. Trær tar stadig opp CO2 fra atmosfæren med dette blandingsforholdet, og det samme gjør vi gjennom maten vi spiser. C14 har en halveringstid på ca. 5 730 år. Strålingen avtar med tiden etter en kurve som ser ut som ovarennet på en hoppbakke. Man sier da, at den radioaktive isotopen med atomvekt 14 har en halvstrålingsintensitet på ca. 5 730 år. Jernutvinningsanlegget (slagghaugen) ble første gang registrert i 1983. Produksjonsstedet i Varglia ligger omtrent 170 meter vest for Merkesbekken og ca. 100 meter sør for dyrket mark. Varglia ble utskilt fra Rørosgård i 1803. Slagghaugen er det mest iøynefallende elementet i anlegget og er ca. 4 x 8 meter og har en høyde på omtrent 1 meter. Denne haugen rommer anslagsvis 10 kubikkmeter slagg.

Istid og snøsmelting

For 20.000 år siden var Rørostraktene dekket av 2.000 meter tykt innlandsis, og isbevegelsen og smeltingen har satt tydelige spor i landskapet, hvor man kan se skuringsstriper og flyttblokker. I Femundsmarka finner man avsmeltingsmorener, rullesteinsåser, grytehull og spylerenner ved Rogen, Røa, Mugga, Store Svuku og Stenfjellet. I Hådalen går Langegga som en høy og markert rygg fra Femund til Kvitsanden.

Smeltevannet laget nedre Glåmsjø med en strandlinje som er ca. 660 meter over havet, og Langegga er dannet under dreneringen av Hådalen. Tømmingen foregikk fra Femundsenkningen mot Hådalen, og Kvitsanden ved Røros er den ytterste sammenhopingen i dette dreneringssystemet, ved siden av at det også er det største flygesandfeltet innenlands i Norge. Flygesanddynene i Kvitsanden oppnår ingen imponerende størrelse - de største er 1 meter høye og 6-7 meter i diameter.

Uttappingen av den bredemte Glåmsjøen under avsmeltingen for 15.000 år siden skapte dalførene og sjøbassengene på Rørosvidda, og bølgene i bresjøen grov ut strandlinjer og terasser langs fjellsidene.

Berggrunnen ved Røros gir et magert jordsmonn. Sør for Aursunden består den for en stor del av sparagmitt, som forvitrer seint og gir en blokkrik morene. Jordbunnen blir tørr og sandholdig, og plantenæringen mager. Her gror reinlaven på tørr mark, med dvergbusker, røsslyng, krekling og blåbær, mens torvmosen rår på våt bunn.