Artikler

Metodiske betraktninger

Et viktig spørsmål ved enhver restaurering er: Har orgelet blitt endret siden det var nytt, og skal et tidligere stadium i instrumentets historie i så fall rekonstrueres, eller er det rettest å konservere den tilstanden det har blitt overlevert i?

Det finnes ikke noe standardsvar på disse spørsmålene. Det hele avhenger for det ene av hvor meningsfullt og håndverksmessig overbevisende den overleverte tilstanden er. Også de endringene som har blitt gjort på instrumentet opp gjennom årene kan ha stor verdi og aktuell relevans. For det andre er det alltid et spørsmål om det finnes sikre holdepunkt for en tidligere tilstand, eventuelt en originaltilstand, som det er naturlig å rekonstruere.

Foto: Lars Geithe, 2007 © CC-BY-SA

Nøyaktige undersøkelser av Røros-orgelet før demontering ga ingen klare holdepunkt for å beskrive endringer på orgelet før flyttingen til nykirken i 1784, da orgelet fikk en ny fasade. Derimot var det ut fra sammenlignende studium enklere å slutte at de endringene det var tydelig at orgelet hadde gjennomgått, neppe var utført av Anders Larsen i 1823, men av den historisk mindre interessante og faglig mindre betydelige Mentz Rodum. Men det var først Tronshaugs arkivundersøkelser som gjorde det mulig å bli sikre når det gjaldt disse endringene, ettersom det framgår av arkivene at Anders Larsens arbeid i hovedsak var av konservativ art, mens Rodum virkelig gjorde vesentlige endringer i instrumentet. Disse oppfatningene ble stadfestet under restaureringen av orgelet, som viste at orgelet, med unntak av det nye prospektet, i alt vesentlig må ha vært bevart i originaltilstand fram til 1847. Dette gjorde det ukomplisert å holde fast på den oppfatningen som tidlig fikk feste, at tilstanden i 1784 skulle danne utgangspunkt for restaureringsarbeidet. Dette innebar da at Rodums tilleggslade for de fire dypeste tonene ble koblet fra, toneomfanget tilbakeført til kort oktav med de konsekvensene dette fikk for klaviatur, mekanikk og piper, og Rodums likesvevende temperatur tilbakeført til den opprinnelige midddeltemperaturen.

Ettersom Jørgensens restaurering dreide seg om en konservering av den overleverte tilstanden, bød heller ikke dette arbeidet på nevneverdige problemer. Det største problemet utgjorde faktisk Bröderna Mobergs arbeid på pipeverket i 1957 og -58. Fjerningen av kjernestikk i labialpipene og forsøkene på å rekonstruere tungestemmen ser ut til å ha vært i vidtgående samsvar med nordeuropeisk restaureringspraksis på samme tid, og Mobergs arbeid viser derfor, sammen med for eksempel Paul Otts restaureringer på Schnitger-orgelet på samme tid, hvor viktig det er å være tilbakeholden når en skal tolke historisk materiale, hvor viktig det er å ikke fjerne spor, og hvor vesentlig det er å både ha en dyptgående historisk kunnskap, innsikt i de skriftlige kildene og skarp observasjonsevne når et gammelt orgel skal rekonstrueres.

Rekonstruksjonen av tungestemmen var vanskeliggjort, ettersom gamle deler til dels var forsvunnet og mange spor var borte. Arbeidet på labialpipene lot seg ikke reversere.