Artikler

Skanckegården, hus no. 83, 84, 85

Skanckegården, hus no. 83, 84, 85

Hus nr. 83, 84 og 85 var hjemmet til det store Rørosfirmaet Lars Skancke, grunnlagt i 1874. Skancke-slekten stammer opprinnelig fra Hackås i Jämtland, og stamfaren Faste Pedersen kom til Røros omkring 1648 - kun 4 år etter opprettelsen av Røros Kobberverk. Rørosgrenen av familien har i stor grad vært verksarbeidere og gårdbrukere, mens Skanckefirmaet var kjent for sitt vakre smijernsarbeid - originale Rørosartikler bygd på gammel smedtradisjon. Disse husene har i nesten hundre år vært én gård, før de ble fradelt en gang etter 1783. Nr. 83, Prytzgården, ble i 1922 overtatt av Lars Skancke. Familien Aspaas fortsatte å bo i andre etasje men ellers ble gården en del av Lars Skancke-firmaet.

Lars Pettersen Skancke (1853 - 1922) ble født i Engan ved Røros, sønn av Petter Olsen Skancke og hustru Berit Larsdatter Strømmeli. Han giftet seg med Anna Berntine Rasmusdatter Aspaas i 1870 og startet opp kolonialforretning i Kjerkgata på Røros i 1874. Gård no. 84 ble fullstendig ombygd i 1882 og i 1909 kjøpte Skancke nabogården, hus no. 85 sammen med de to gårdene som hadde blitt slått sammen med den, no. 86 og 87 (nr. 86 og 87 eksisterer ikke idag). I 1919 ble det innredet en ny manufakturavdeling i no. 85, Herstadgården. Sønnen til Lars, Alf Skancke (1893 - 1964), dro til Tyskland og utdannet seg innen handelsfag. Han tok over sin fars forretning i 1911 og opprettet en filial med bakeri på Os, såvel som skinnindustri, bilverksted, bensinstasjon og Skanckesmia - som han drev i samarbeid med Martin Aas.

Den første Skancke

Karl Pedersson (1365 - 15. mai 1430) kjøpte i år 1394 gården Solkastada i Hackås av Markus Nilsson og Radgerd Torgautsdatter. På dette kjøpsdokumentet er det skrevet på baksiden «Göran Jönsson i Håf 1822 den 29 Juni Hackås Håf (1800-tals hand)». Dette styrker tolkningen av at denne Karl Pedersson er identisk med «gamle Karl i Hov» som var far til Karlssønnene i Hov. Hans gravsten var en tid brukt som brosten foran trappen til Hackås kirkes våpenhus, men siden 1923 er denne lagret i en kiste. Jämtlands-Skankeslekten er kjent siden 1394, og tilhørte lavadelen i Jämtland. Etter benet (skanken) i sitt våpenskjold har slekten sannsynligvis fått slektsnavnet Skanke. Denne slekten fremtrer for første gang med brødrene Önd, Karl og Joan Pedersson. Deres far, Peder eller Peter, er så langt kun kjent gjenom deres patronymikon og levde på midten av 1300-tallet.

Skanke-ættens «Hackåslinje» lever fortsatt på mannssiden og har utviklet flere slektslinjer i Norge som meget tidlig antok slektsnavnet Skanke med varierende stavinger. Den grenen som også idag sitter på slektens gamle gård Hov i Hackås, har antatt slektsnavnet Hoflin. En annen gren som bodde på Näcksta i Hackås har antatt slektsnavnet Skuncke. Andre medlemmer skriver seg Bäckström, Bengtsson, Bellman, Bromée, Eriksson og Nord. Slektens senere jordeiendommer i Hackås taler for et eventuelt slektskap med Nils Halsteinsson (Skanke). Kristina Halvardsdatter, hustru til Nils, eide i 1348 jord i Våle i Hackås, som en Karl Joensson (Jörsson) solgte til Olof Fastesson i 1427, identisk med Olof Fastesson i Rise, Offerdal i 1420.

En teori er lansert om at en slekt Skanke skal være etterkommere av kongeslekten på øya Man, fordi Man har tre rustningskledte ben i triskelion som våpenmerke fra middelalderen. Heraldisk sett er denne teorien diskutabel fordi det er mange steder, personer og slekter som bruker rustningskledd ben (ett eller flere) i våpenskjold. I Norge ble triskelion brukt i segl av Hallstein Thorleifsson i 1303 og Nikulas Hallsteinsson i 1345 (avbildet i Huitfeldt-Kaas 1899-1950). Forfatteren Roger de Robelin antar at det er mer sannsynlig at det eksisterer et slektsskapsforhold med adelsfamilier i Pommern og Mecklenburg.

Om Faste Pedersen Skanke

Vurdert som sønn av Peder Jensen (Schanke), da han fører likt bumerke som sin farfar Jens Pedersen dog med et tillegg av en tverrstrek over krysningspunktet. Dette bumerket med små forandringer føres i tillegg av hans sønner. Hans barnebarn antok slektsnavnet Skanke, som viser tilknytning til adelsslekten på Hov i Jemtland (Skanke sett ut ifra våpenskjoldet).

Faste Pedersen (født 1620 i Hackås - død 1694 på Røros) var den første i Skanckeslekta som kom til Røros - dette var omkring 1648. Han var buntmaker og berggesell ved Røros Kobberverk og er oppført som bergknekt i 1677. Han var den første som festet setra Skanck-Jens-vollen i Gjøsvika. Setra fikk navnet senere, etter sønnesønnen Jens Pedersen Skanke. Skiftet etter Faste ble holdt den 7. mai 1694.

Den agnatiske slektslinjen (slekten fulgt gjennom den mannlige siden) med Røros som sentrum er den største og mest utbredte av linjene som i dag bærer slektsnavnet Skanke, og regner som sitt opphav buntmaker Faste Pedersen (Skanke), som var sønn av lensmann Peder Jensson (Skanke) på Hov i Hackås, Jämtland. Skankene på Hov hadde fra gammelt av drevet med handel både i Norge og Sverige. Av årsregnskapene for Røros Kobberverk på 1600-tallet, ført av bergskriver Jacob Mathias Tax, fremgår det at Faste Pedersens bror, Jens Pedersen (Skanke) i Hov, hadde levert stångjern til Røros Kobberverk.

Den første vi finner av Røroslinjen som med sikkerhet i bevarte skriftlige kilder nevnes med slektsnavnet Skanke er Faste Pedersens sønnesønn, stigeren Jens Pedersen Schanke. I bergverkets lønningsliste for året 1709 er han kun 14 år gammel og nevnt Skancke: Åttende måneden småjunge ved Christian V's gruve «Jens Pedersen Skancke» og den niende måneden ved Nübergets gruve «Jens Schanche», 1710 «Jens Pedersen Skancke», 1712 for den niende måneden nevnt som «store Junge Jens Skancke». I de bevarte kirkebøkene fra år 1720 kalles han og hans søsken gjennomgående for Schanche og Skancke. På slutten av 1700-tallet begynner stavingen Skancke å bli den mest vanlige.

Våpenskjoldet

Foto: Lars Geithe, 2013 © CC-BY-SA

Det er usikkert om navnet Skanke er dannet av figuren i våpenskjoldet, en «skank», eller om våpenfiguren er tatt på grunn av navnet og våpenet dermed er et såkalt talende våpen. En kjent slekt stammer fra Jon Mogensson Skanke (død 1617) fra Innvik, som har etterkommere i både manns- og kvinnelinjer som bruker litt forskjellige skrivemåter for navnet.

Som våpenskjold har denne slekten brukt et skjold med et menneskeben kledd i rustning (harnisk) og med en spore. Benet er også brukt som hjelmtegn over hjelmen. Varianter av våpenskjoldet er et ben i støvel med spore, og på hjelmen enten samme ben eller to rustningskledde armer med albuene vendt utover. Idag brukes også en utforming av slektsvåpenet på sølv bunn med et blått rustningskledd ben, og naturfargede påfuglfjær som hjelmtegn.

Andre Skankeslekter har brukt lignende men noe varierende våpenskjold som sine slektsvåpen, bl.a. skjold der benet er lagt over en vannrett deling. Avbildninger av våpenet finnes på Arnstein Rønnings nettsted.

Symbolet med rustningskledd bein kommer fra Triskelion (også triskel eller triskele; fra gresk τρισκελής: «med tre ben») - en grafisk figur som består av tre symmetriske bøyde ben, eller som tre spiraler. Den er også brukt som et kristent symbol på den hellige treenighet, spesielt i keltiske kulturer hvor symbolet går tilbake til førkristen tid. Symbolet finnes på en av den vestlige halvkulens eldste astronomiske kalendere i Irland ved Newgrange, som er bygd ca. 3 200 f.Kr. Triskelen vises også ofte som et heraldisk symbol på skjold til greske krigere. Symbolet assosieres i tillegg med Sicilia, i den tiden da øya tilhørte Magna Graecia (ca. 800 f.Kr.) - den utvidete kolonien til Hellas bortenfor Egeer-havet. Pliny den eldre tilordner triskelens opprinnelse til Sicilias trekantete form med sine tre kapp(er); Pelorus, Pachynus og Lilybaeum.