Artikler

Aasengården

Aasengården

Omkring år 1600 kom Hans Olsen Aasen (1557-1673) fra Tennes i Herjedalen som på den tiden var norsk land, og slo seg ned ved Røros som jeger, fisker og bonde. Han ryddet flere gårder, og i 1620 ble han bureiser i lia ved Hitterelva. Slekten sitter ennå i 11. ledd på gården Hitteråsen, eller Åsen, og grunnen til at Hans ble rydningsmann her skal være at han fikk modent korn i denne sørvendte åssida.

Ifølge en lokal legende var Hans på jakt oppe i Storvola en dag i 1644, et fjellparti en mils vei øst for Røros. Her skjøt han en reinsbukk. I dødskampen sparket reinsdyret vekk mose og lyng på bakken og Hans fikk øye på en skinnende stein. Dette var funnet av den første kobbersteinen. Det fortelles videre at Hans ved en senere anledning fikk besøk av en tysk bergingeniør, Lorentz Lossius, som på den tiden var ansatt som driftssjef ved ei gruve på Kvikne, ca. 90 km fra Røros. Lossius drev malmleting i Rørostraktene, og da han fikk se steinen som Aasen hadde funnet kunne han med en gang slå fast at dette var kobbermalm.

Resten er historie.

Selve gårdsanlegget slik det står nå utgjør et komplett tun med våningshus, låve, fjøs, eldhus, stall, loft, sauefjøs, brønn og smie. Ingen av husene går tilbake til Hans Aasens tid, men det største stabburet og loftet kan stamme fra 1600-tallet. Anlegget ble restaurert først i 1923 og deretter på 1960- og 1970-tallet mens våningshuset er fra tidlig 1800-tall og laftet i to etasjer med utvidet treromsplan, med ett tilføyd bakkammers til stua mot øst og sideinngang mot vest. Gården ligger rett vest for den gamle bykjernen. I Aasengården er kun 2 vinduer igjen fra tiden før den første restaureringen.

Låven står på tørrmur og er laftet i 1. etasje. Overetasjen er av bordkledd bindingsverk. Gavlene er laftet, og langveggen har tømmerlengder under takskjegget. Taket er salformet og torvtekket. Fjøset er oppført av stein på nordvestsiden av låven, mens taket er salformet og tekket med torv. Muren har spor som viser at den er reparert etter utrasing i vestre del. Bygningene skriver seg til midten av 1800-tallet, mens eldhuset dateres til siste halvdel av 1700-tallet. Dette er en laftet, enetasjes bygning med saltak tekket med torv med en pipe som er murt av flat stein og skifer. Gavlveggen mot tunet har dør med bord i fiskebensmønster. Grua er bevart, men bakerovnen er gjenmurt. Listverket rundt vinduer er i original rokokkostil.