Artikler

Armfeldt invaderer Røros

Armfeldt invaderer Røros

Kartet over har følgende forklaring: A: Kirka, B: Smeltehytta, C: Røstmurene, D: Kaldrøsten, E: Kullbruene, F: Sagen, G: Hyttelva, H: Partisipanternes Hus eller Amtstuen, I: Provianthuset, M: Overstigerens hus, N: Johannes Bruuns gård, O: Skolen, P: Hiorths gård, Q: Aalums gård, R: Fattighuset, S: Flanderborg, T: Mølla, U: Skansen, W: Schwingeln (finnes ikke på kartet), X: Gjllan (veien mot Sundet), Y: Tavlen, Z: Dalsbrua. 1: Brønnen i Skansen, 2: Magasinhuset, 3: Røros brystvern (rundt hele Bergstaden og langs innfallsveiene), 4: Spanske ryttere. F og T skal byttes om.

I 1709 brøt det ut krig i Norden. I sjøkrigen lynte Tordenskjold langs kysten og i 1710 dømtes Ola Hov og Ola Grøtte fra Ålen og Halvor Tamlaget fra Haltdalen til livsvarig straff for svenskehandel. Lagretten nøyde seg med en advarsel. Ålbyggene forsørget nemlig mange barn, og hadde bragt viktig informasjon til offiserene på Røros. I 1715 samlet Karl XII en hær for å ta Norge, men måtte snart gi opp. I 1718 skrapte svenskene sammen en ny armé. Kongen ledet selv angrepet i sør, mens general Carl Gustaf Armfeldt skulle erobre Trøndelag med 8.000 soldater. Han møtte liten motstand, men mye elendig vær på veien mot Trondheim. I november slo armeen leir øst for byen. Armfeldt torde ikke å angripe, og trakk seg derfor til Støren 9. desember. Samtidig jagde de la Barre en norsk styrke oppover Soknedalen til Kongsvold. deretter dro han for å erobre kobberverkene på Kvikne og Røros. De la Barre hadde med seg 400 finske ryttere. Den 14. desember ble Kvikne invadert. Offiserene slo seg ned på Vollan, Grøntvet, Taksgarden og Orkeng og Tax ble tvunget ut av gruven. Foreløpig ble kobberet liggende, men direktøren måtte pent gi fra seg alt han eide av tobakk og brennevin.

Bergstaden

Barre nølte med å ta opp kampen med kompaniene i Bergstaden, og tenkte seg over Budalen for å forene seg med Armfeldt. Han satte derfor kursen mot Dalsbygda, og slo leir øst for Johaugen. Det var kaptein Mentzonius på Røros som ledet Bergkorpset, en garnison på 200 soldater, 100 bønder fra Vinnilen og Dalsbygda samt 200 skiløpersoldater, alt i alt var det vel ca. 1.000 soldater som beskyttet Kobberverket. Direktør Bergmann ga i tillegg ordre om å bevæpne arbeiderne. Så kom det bud om at Armfeldt var på vei. Røros syntes plutselig å være truet på to kanter. Mentzonius og soldatene flyktet derfor nordover, men først ba kapteinen direktør Bergmann om å ødelegge Korthaugen Skanse. Senere nektet bergfolkene å marsjere lenger enn til Ålen, så Mentzonius rømte til Trondheim, der han en kort stund etter ble arrestert for feighet. Slik lå Røros vidåpen og Barre kunne spasere rett inn den 21. desember. Han truet med å svi av byen hvis han ikke fikk kobberet. Det avgjorde saken, for folk husket at byen hadde blitt brent ned både i 1678 og -79, så den tredje januar utleverte derfor bergskriver Bredal kobberet, som straks ble fraktet over grensen.

Oppbrudd

General de la Barre brøt opp fra Røros natt til 6. januar. Den 8. januar begynte det store tilbaketoget fra Haltdalen, hvor mange svensker ble overfalt av 'rødbaggar', bønder med røde luer. Med snø og kulde kom problemene for Armfeldt. Det sies at 200 mann omkom i stormen mellom Haltdalen og Floren. Etterpå kom likplyndrerne. Folk hogget støvlene samt bena av de døde, skar fingerne med gullringene av og tinte lemmene i badstua. Armfeldt var av den oppfatning at sogneprest Lobes hadde hisset opp bøndene, derfor ville han hente presten og brenne ned gården hans. Men Lobes var syk og kjøpte seg fri for 400 riksdaler.

Den 12. januar brøt hovedstyrken opp fra Tydalen. Det var en kald og klar vintermorgen, men på fjellet kunne man se mørke vinterskyer i nordvest. Plutselig var snøstormen der. Den ene etter den andre falt sammen. Om kvelden ble det slått leir ved Essandsjøen. Det ble gjort opp ild av geværkolber og annet brennbart, men til tross for det frøs flere hundre ihjel den natta, blant andre veiviseren Lars J. Østby.

Dagen etter økte stormen. En veiviser fra Stugudal forsøkte å føre fienden vill, men Armfeldt lovte da fem norske fanger penger om de kunne vise vei. Den 13. januar slo de overlevende leir ved elva Ena. Om morgenen lå mange hundre igjen i snøen. Men lidelsene tok ikke slutt. I Handøl fikk få tak over hodet, resten måtte lagre rundt et bål. Feltlegen begynte å skjære. Tønner ble fylt med avsagde lemmer. 600 ble gravlagt 31. januar, så krøp de siste sørgelige rester av Armfeldts stolte arme til Duved skanse. Den andre veiviseren fra Tydalen, som også het Lars Østby, døde der, visstnok etter å ha blitt torturert. Han fikk skylden for at om lag 2.000 frøs i hjel i fjellet. Ellers døde 1.000 mann etter hjemkomsten til Sverige, mens 500 var skadd for livstid.