Vi har en del beskrivelser fra tidligere martnaer, blant annet fra Ole Johnsen Nygaard, som førte dagbok og kjørte med hest og slede til Rørosmartnan i 30 år. Han var også på plass under den første Rørosmartnan i 1854. Fra martnan i 1891 kan man lese følgende:
"Politiet melder at Gjøglere ikke faar Tilladelse at holde Forestilling. Handlende anmodes om at melde sig paa Politikammeret medbringende Legitimation for Handelsberettigelse. Aarets Marked var et Fyllemarked. Flere Tyverier blev anmeldt. En hel Del Lapper drak, turede og skvaldrede paa sit Lappisk saa det var et helt Leven bare af disse. 4 Dansebuler var i Aktivitet hele Ugen [...]"
Da det til den andre Rørosmartnan kom så mange som 2000-3000 tilreisende, fant myndighetene det for nødvendig å ha militæret tilstede som ordensvakt. Det var en underoffiser og ti meninge fra det Holtaalske Compagnie som fikk oppdraget.
Handelen på Rørosmartnan gikk snart nedover. Man mente at den nye Rørosbanen skulle gjøre martnan overflødig. Muligens skyldtes dette at det i 1875 ble opprettet en skandinavisk myntunion, hvor krona avlyste daleren. Det nye myntsystemet skapte usikkerhet hos folk og ga nok også utslag på handelen. Etter søknad ble det så ved kongelig resolusjon av 29. februar 1877 bestemt at martnan skulle oppheves fra og med året etter.
Med jernbanen startet derimot et oppsving for martnan. Nå kom det folk fra nye plasser som aldri hadde opplevd handel på Røros. Det kom gjøglere, buntmakere, blikkenslagere, pottemakere og handelsmenn med toget. Jernbanen økte tilstrømmingen og omsetningen til martnan, og i januar 1878 fattet herredstyret vedtak om å oppheve den kongelige resolusjon av 28. februar 1877.
Fra gammelt av var det først og fremst bønder fra Härjedalen og Dalarna som stod for salg og bytte av varer mellom svenske bygder og Røros. Svenskene som kom kaltes fôrbønder - dette fordi de kjørte "foror" eller lass med hest og slede på vinterstid. Denne typen trafikk tok først slutt da jernbanen og bilen tok over for hestene. Den 40 mil lange veien mellom Falun og Røros fikk navnet Falugata, og ble på 1960-tallet omdøpt til Kopparleden.
Fôrbøndene tok inn på faste ferdasgårder ("Färdstugor") langs ruten til Røros. Mellom Älvdalen og Røros var det mye trafikk, og her fantes det stallplass for 25 hester i diverse färdstugor. Ferdasgårdene var helt nødvendig for at Rørosmartnan skulle fungere. De reisende var også et viktig innslag i kulturlivet på Røros, da de tok med seg nye impulser. Det var plass til mange hester i Ferdasgårdene. Bare på Flanderborg var det stallplass til 100 hester, med Gripgården som den største av disse. Ifølge Peder Gullikstad på Flanderborg skal det totalt ha vært stallplass for mange hundre hester på Røros.
I 2002 deltok 70 hester under åpningsseremonien på Malmplassen på Røros. I 2003, til den 150. Rørosmartnan, kjørte fôrbøndene en jubileumstur på 40 mil fra Falun til Røros.
I de første 50 martnasårene hadde folkemusikken en fast plass i markedstradisjonene. Det ble spilt og danset pols dag og natt. Etterhvert dalte interessen for folkemusikken og trekkspillet overtok etterhvert som instrument. Tradisjonene med middagsdans døde ut.
Etter andre verdenskrig tok interessen seg opp igjen. Glåmos Spellmannslag ble stiftet og spilte til dans i Sangerhuset i 16 år, fra 1951 til 1967. Nå har folkemusikken igjen en fast plass i arrangementet, spesielt når Martnan åpnes på Malmplassen hvert år.
Hvis du lurer på noe så kan du sende inn spørsmål via e-post. Du skal få svar så raskt som mulig.
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Tekst og bilder © 2006-2018 respektive forfattere/fotografer. Se også henvisningen til kildeoversikten og lisensbetingelsene under.
Tekst og bilder av Lars Geithe gjøres tilgjengelig under en Creative Commons-lisens