Artikler

Det er over

Det er over

I beretningen for 1970 er det nevnt under "Planer" at det var bestemt at Lergruvebakken skulle settes i driftsklar stand snarest mulig – bestemmelsen ble tatt i mars 1971. Det var fra først av meningen at driften av Olavsgruva skulle fortsette i tre-fire år mens Lergruvebakken ble oppfart, oppredningsforsøk gjennomført og oppredningsverket på Kongens flyttet og/eller bygd om. Lave kobberpriser gjorde at strossedriften i Olavsgruva ble avsluttet i 1972 og produksjonen flyttet til Lergruvebakken. Oppredningsverket forble på Kongens. Som en skjebnens ironi ble lave kobberpriser i 1971 og –72 etterfulgt av rekordpriser i 1973 og –74, men da var driften i Olavsgruva stoppet.

Lergruvebakken var beregnet til å inneholde 940.000 tonn malm med 0,74 % Cu (kobber) og 7,83 % Zn (sink). Beregningen var imidlertid basert på en drivehøgde på 1,70 meter. Det var uenighet innen Kobberverkets ledelse om denne målsettinga var oppnåelig, men den ble lagt til grunn for planlegging og budsjetter. Dårlig fjell og uregelmessig malm gjorde at drivehøgden ble minst 2,3 meter, og gjennomsnittsgehaltene for 400.000 tonn uttatt malm fram til konkursen i 1977 var 0,51 % Cu og 5,4 % Zn.

Driftsformene i Lergruvebakken var nye i forhold til i Olavsgruva, med moderne borerigger, last/bærmaskiner og bilstoll til erstatning for håndholdt boreutstyr, tapping av malmen i elektrisk drevne vognsett og heising i skråsjakt opp fra gruva.

Høge priser på både kobber og sink ga gode driftsresultater i 1973 og –74, men under og etter oljekrisen i 1974 sank prisene til et lavmål. Det ble store underskudd i -75, -76 og –77, og fram til konkursen var det et akkumulert underskudd på 16 millioner kroner. Ved gjennomlesning av konkursberetningen får en inntrykk av at forverringen av økonomien kom så raskt at ledelse og styre var ute av stand til å ta de riktige grepene. Oppredningsverket ble bygd om og et nytt knuseanlegg til 4 mill. kroner installert ved årsskiftet 1975/76 for å få til en bedre nedmaling av malmen. En revurdering av gruvens reserver og malmgehalter ble lagt fram i juni 1976. Det førte til uttak av mer malm med lavere gehalter, resultatene i flotasjonen ble ikke bedre og gapet mellom inntekter og kostnader like store eller større.

13. oktober 1977 var det ugjenkallelig slutt. En kan en si at oppstart i Lergruvebakken var et feilgrep. Vi får aldri vite om Hersjøfeltet kunne vært et realistisk alternativ på daværende tidspunkt. Uansett ville gruvedriften ved Kobberverket ha lidt samme skjebne som ved de fleste sulfidmalmgruvene i Norge – de ble lagt ned før århundreskiftet. A/S Røros Kobberverk hadde imidlertid fortjent en bedre sorti. Eller rettere – bedriften kunne fortsatt ha eksistert som selskap. Ettertiden har imidlertid visst å vende det vonde til det gode. 333 års gruvedrift har etterlatt et livskraftig samfunn der næringsliv, kulturminneforvaltning og lokale og sentrale aktører har klart å ta med seg fortida og gjøre framtida liv laga for rørosingan. 25 år etter at hjørnesteinsbedriften måtte kaste kortene står Røros Bergstad fram som et moderne samfunn samtidig som det har beholdt sitt særpreg i byggestil og kultur, i språk og sosialt miljø.