Artikler

Lønn og arbeidstid

Lønn og arbeidstid

I de eldste tidene hadde alle faste arbeidere "schikt-lønn" eller daglønn, som ble betalt ut hver måned. Året var delt inn i 13 måneder, hver på 28 dager.

I 1693 ble det prøvd å betale gruvefolkene etter "tomme-pris", dvs. en fast pris for hver tomme borehull. Denne akkord-ordningen ble ikke gjennomført med det første. Først fra omkring 1720 var det mer vanlig å bruke akkordlønn for noen former for arbeid, men ennå bare i liten utstrekning. Man hører også om at gruvearbeiderne hadde en form for 'fleksibel arbeidstid'. De fikk lov å gå fra arbeidet sitt når de ville, bare de ville arbeide inn igjen den tiden de hadde tatt fri. Verket satte forbud mot dette i 1713. Det har vært vanlig, trolig helt fra den første tiden, at gruvearbeiderne hadde en fem dagers arbeidsuke og en 10 timers arbeidsdag, dvs. en arbeidsuke på 50 timer.

Fra på 1700-tallet måtte gruvearbeiderne bo på gruven i hele uken, fra mandag til fredag, og de åt og sov i brakker. Fra gammelt av hadde arbeiderne ved Rørosverket rett til en måneds permisjon, fyrmåned, om sommeren. Det var i slåttonna, da både gruvene og smelthyttene måtte hvile for at folk skulle makte å berge fôret.

I en tid hadde noen grupper av arbeidsfolk full lønn også fyrmåneden, men fra 1750 ble det bestemt at lønnen skulle regnes etter en lavere grad for alle, når de tok fri for å berge avlingen. Senere ble arbeiderne nektet både proviantrasjon og lønn i de fire 'ferieukene'. Under storstreiken i 1901 sto noe av striden rett og slett om å berge den gamle retten til noe fri om sommeren. Arbeidet i gruven ble etterhvert ordnet på en dobbel måte. Den ene delen av arbeidet var ortedriften, som gikk ut på å drive parallelle orter innover i malmfeltet. Den andre delen av arbeidet var strossedriften som gikk ut på å bryte ut berget i midtene, dvs. malmen som sto igjen mellom ortene.

Hver 3. måned bød bergskriveren fram nye ortedrifter til anbud. Arbeidsplassene ble rett og slett auskjonert bort til de som krevde minst betaling for arbeidet (dette ble kalt "licitasjon", forting, fortinging). Var det tungdrevne orter som ingen ville by på, ble disse delt mellom folk som ikke hadde fått tilslag på arbeid. Dette skjedde ved loddtrekning, og maksimumsprisene lå til grunn for betalingen de fikk. Ordningen med 'forting' ble tatt i bruk som betalingsmåte i samarbeid med minering i 1729. Lønna varierte veldig. Til sammenligning så kostet et lass høy i 1718 1.5 riksdaler, ei børse 3 rd, ei ku 4 rd og en hest 10 rd.

Strossedriften var det eldre karer som tok seg av, og de ble betalt etter sjiktlønn, og her sørget Verket både for jernet og kruttet. Verket krevde et visst minstemål arbeid eller "skaplag" i skiftet. Skaplaget var lenge 20 alen borehull i måneden, eller en alen om dagen (1 alen = 63 cm). Først omkring 1830 ble akkordsystemet innført også for strossearbeiderne...de skulle nå betales for hvert borehull de slo inn. Dessuten skulle de nå betale for jern og krutt som gikk med, likens som for ortedriverne.

Verket fikk gjort langt mer arbeid med dette lønnssystemet. Før gjorde sjiktarbeiderne bare skaplaget sitt; de slo 20 alen borehull i måneden. Omkring 1850 gjør karene fra 2-3 ganger så mye arbeid på samme tiden.

Klassedelt samfunn

Det vokste snart fram en streng klassedelt og særpreget kultur omkring Verket. Herav var den karakteristiske bunaden og almuens etter hvert særpregede måte å snakke på (Rørosmålet) to faktorer. På toppen av det nye bergsamfunnet satt en liten dansktalende - og i de eldste tider delvis tysktalende - overklasse og styrte.

Forskjellen mellom 'over-' og 'underklassen' vistes også på folkedansen. Mens det hos de 'kondisjonerte', f.eks. funksjonærer og deres familier, var populært med danser som poloneser og minuett på 1700-tallet; figaro, quadrille, fandango, francais og vals på 1800-tallet, så brydde almuen på Røros seg stort sett ikke om slike danser som var populære ved de europeiske hoffene, men valgte sin egen form for dans: nemlig polsen.