Artikler

Økonomiske interesser og Jürgens-familien

En geskjeftig merkantilist trer fram fra historiens halvmørke i gründertida ved Røros Verk, Kammerherre Joachim Jürgens, finansrådgiver hos Christian IV, hovedinteressent ved Verket fra 1646, og gift med Cornelia de Bickers, datter til Amsterdams borgermester og en av byens største bankierer. Han intrigerte Lorentz Lossius bort fra direktørstillingen, og fikk ansatt sin bror, Dr. Johannes Jürgens, som direktør.

Bilde: Wikimedia Commons © CC-BY-SA

Johannes kom fra Itzehoe og var doctor philosophiae et medicinae fra universsitetet i Padua, men det er ingen opplysninger om han var kyndig i bergverksdrift. Han var gift med Elisabeth Sophie Arnisæus, datter av Christian den fjerdes livlege, dr. med. Henning Arnisæus. Joachim forærte sin bror 1/30 part i Verket og lovet ham en årlig "discretion" på 500 rd. Johannes Jürgens kjøpte Rørosgård av Claus Rasmussen og bosatte seg der. Han flyttet provianthuset dit og fikk på denne måten opparbeidet for Verkets regning den såkalte Nyveien over Floene fra Gråhøgda til Sundbroen. Johannes Jürgens direktørtid ble meget kortvarig. Han ble syk i 1657 og døde i 1659.

I tiden etter Johannes Jürgens død, ble Jacob Mathias Tax tilsatt som direktør. Han var utvilsomt en høyt kvalifisert bergmann, men allerede i 1663 ble han avløst av Joachim Jürgens svoger, doktorinnens bror Christian Arnisæus. Arnisæus hadde ingen kvalifikasjoner til stillingen og hans direksjonstid ble innledningen til en periode med administrativ uorden. Verkets likviditet sviktet fullstendig, fordi Joachim Jürgens misligholdt sin innskuddsplikt. Den vesentlige årsak til dette var at det hadde begynt å gå nedover med hans økonomi. Tilsynelatende var han en grunnrik mann, for gjennom sitt ekteskap i 1656 med Cornelia de Bickers ble han eier av godset Irgensthal i S. Graveland i Nederland. Nå kalte han seg Irgens.

I 1669 ble Johannes´ sønn Henning, jurist fra universitetet i Kiel, direktør ved Verket. En kan også nevne et hollandsk handelshus, Marselis, og de store økonomiske interessene de hadde i Trøndelag. Det var mektige krefter som sto bak kapitalistene Irgens og Müller (Henrik Müller eide Kvikneverket og skogene i Selbu og Tydal), og disse representantene for den europeiske storfinansen forstod å drive bergverket lønnnsomt.

Da kjøpmann Lorentz Mortensen Angell i Trondheim overtok Irgens´ parter i Røros Verk, ble holstenernes plass i partisipantskapet overtatt av flensburgerne. Dette skapte den "florisante Negotie" i stiftsstaden og havnebyen i Trondheimsfjorden. Røros Kobberverk var i 1700-årene ansett som ett av Europas rikeste bergverkskonsern. De norske bergverkene hadde før 1814 en samlet produksjonsverdi på omkring 105 millioner riksdaler. Kobberverkene stod for 32 av disse millionene, og Røros Verk var det viktigste. Det produserte i tidsrommet 1644-1814 ca. 45.000 tonn kobber til en bruttoverdi av 22 millioner riksdaler. Utbytte for eierne var 6,7 millioner, og tiende, utførselstoll og andre avgifter til staten ble ca. 5 millioner (1 riksdaler kan sammenlignes med etthundre 1970-kroner).

Det gikk slik omtrent 500 millioner kroner fra Røros til den landsfaderlige monark i residensstaden København, og 670 millioner til parthaverne. 1.000 millioner gikk til anlegg, bygninger, arbeidslønn osv. Største arbeidsstokk beskjeftiget ved Verket var ca. 2.000 mann, medregnet de som arbeidet med tømmer, trekull og transport.

Røros Verk har i sin 333-årige historie hatt 50 underskuddsår. Vanskelige depresjonstider var 1680- og 1720-årene, perioden etter 1814 og siste mellomkrigstid 1919-1939. Men til tross for dette brakte Verket klingende mynt til den kongelige kasse i København og til pengekistene i kjøpmannshusene i Trondheim.