Artikler

Hersjøgruva

Hersjøgruva

Hersjøforekomsten (også kalt Hessjø), vest for Kjurrudalen i Holtålen kommune, er kanskje den forekomsten som totalt sett er den best undersøkte i distriktet. Forekomsten ble funnet i 1670-årene, og ble i flere perioder siden prøvd drevet. På bakgrunn av elektromagnetiske målinger fra 1948 ble et omfattende undersøkelsesprogram påbegynt i 1970 og -71 da Røros Kobberverk startet boringer. Gruveselskapet A/S Sydvaranger fortsatte med videre boringer i 1974-75, og Killingdal Grubeselskab AS gjorde det samme i 1976-77.

I alt ble det boret over 12 000 meter fordelt på 68 hull i løpet av 1970-tallet. Et av borhullene som ble boret i A-malmen er kanskje det rikeste som er boret i Røros Kobberverks historie. Borhullet viste et kobberinnhold på 4,16% over 14,52 m, 4,72% over 12,79 m og 9,76% over 4 m av malmskjæringen. Over en akselengde på 600 meter er A-malmen beregnet til å innholde ca. 3,4 millioner tonn råmalm. Til sammenligning ble det fra Olavsgruva tatt ut vel 1 million tonn råmalm med gjennomsnittlig 1,4% kobber, altså ca. 1 400 tonn med kobber. Det er også sannsynlig at Hersjøfeltet inneholder betydelig mer malm enn det som er påvist - i tonnasje kan dette være det desidert største malmfeltet i Rørosregionen.

Den del av Hersjøforekomsten som er kjent som selve Hersjøgruva ble for første gang mutet av Henning Irgens ca. 1670. Røros Kobberverk overtok gruva i 1687, men på grunn av dårlig utbytte ble rettighetene overdratt til Henning Irgens igjen i 1693. Kobberverket tok ut i alt 4 456 tønner malm i denne perioden. 1 malmtønne tilsvarer 0,247 m³ og regner vi egenvekt på 3 500 kg/m³, blir dette litt under 4 000 tonn malm.

Driften etter kobber var som sagt ikke lønnsom, så Henning Irgens gikk over til å produsere kobbervitriol og senere oker. Det finnes flere røsteplasser fra oker-produksjonen ved gammelgruva, men denne produksjonen var heller ikke lønnsom. Driften opphørte etter Irgens død i 1699, til ny sporadisk drift i gruva ble startet opp på slutten av 1800-tallet. Denne driften kom igang etter at Røros Kobberverk hadde gjort nye undersøkelser i 1873 og 1881, nå vesentlig på svovelkis fra Nygruva.

Malmen i Nygruva ble oppdaget i 1829 av Ingebret Larsen Ryen og drift ble satt i gang i 1830 av Røros Kobberverk. Undersøkelsesdriften her ga kun 84 tønner malm med 3-4% kobberinnhold. Å dømme etter de små dimensjonene på driftene i både Gammelgruva og Nygruva, er det klart at bare små mengder malm har vært drevet ut.

Hersjøforekomsten ligger innenfor grensene til Forollhogna Nasjonalpark (etablert i 2001), men det er likevel tillatt med diamantboring innenfor parkens grenser. Gruvedrift er også tillatt så lenge gruveinngangene er utenfor parken, mens ventilasjonssjakter kan ligge innenfor. Økte metallpriser har ført til fornyet interesse for forekomsten, som kommunen har hatt rettighetene til siden 1986 og som har ført til etableringen av Hessjøgruva AS i 2011. Selskapet forvalter mineralressurser for Holtålen kommune i Sør-Trøndelag og er 100% eid av kommunen.

Kjølifjellet skjerp

Kjølifjellet skjerp ligger ca. 300 m sør for Gammelgruva i Hersjøfeltet, rett sør for vannet nord for gruva. Skjerpet består av et innhugg ca. 4 x 2 m i kant av en liten kolle som er vannfylt. I følge Braastad (1920) ble skjerpet undersøkt allerede i 1768 og det ble tatt ut 13 tønner kobbermalm. Det andre skjerpet oppe i lia ble undersøkt i 1856 og senere. Tipphaugen ved skjerpet er ca. 25 m³ og består hovedsaklig av massivmalm-blokker.

Skjerp 2

Skjerpet ligger ca. 500 m sør for Gammelgruva i Hersjøfeltet, i stigningen opp mot Gruvhøgda. Skjerpet, som ifølge Braastad ble undersøkt i 1856, består av en 10 m lang, 2 m bred og opptil 2 m dyp røskegrøft. Typisk malmtype er en finkornet (opptil mm-store korn), uregelmessig sliret, rik, impregnasjon av magnetkis og kobberkis i kvarts. Pyritt opptrer spredt som mm-store kuber (1-5 mm).