Røros verk blir etablert

I løpet av noen tiår fant skjerperne alle de gamle gruvene. Arvedals gruve i 1657, som er den nederste delen av den senere Kongens gruve; Christianus Quintus og Solskinnsgruva i 1673; Harsjø og Killingdals gruver ble også belagt i 1670-årene; Christianus Sextus i 1720, og Kjøli og Muggruva i 1770-årene. Mange av gruvene ga lite utbytte og hadde kortvarig drift. Storwartz var hovedgruva til man lærte å utvinne svovelen, og i nyere tid ble Arvedal og Kongens de viktigste gruvene. Ønskekvisten var nok et tvilsomt instrument for malmleting, men Rørosvidda har grunn jorddekning oppe på fjellet, derfor ble alle de gamle gruvene funnet i Verkets første driftsperiode. Funn av jorddekte malmfelter som Olavsgruva og Lergruvebakken der man henholdsvis drev fram til 1972 og 1977, var forbeholdt vår tids geoteknikk.

Det var en teknisk bedrift å begynne gruve- og hyttedrift oppe på Rørosvidda i 1640-årene, og i løpet av en mannsalder å etablere et kobberverk 160 kilometer fra nærmeste havn. Verket fikk sine kongelige privilegier den 19. oktober 1646, gitt på Rendsborghus slott av Christian IV, og disse ga Kobberverket enerett til (innenfor en cirkumferens med radius lik 4 gamle norske mil, dvs. ca. 44 km, noe som ble til et areal på over 600 kvadratmil) alle malmforekomster, bruksretten til skogene (som brensel for fyrsetting o.l.) retten til vassdrag og fossefall (vannkraft utnyttet av vannhjulene), og dessuten skulle menneskene som var så 'uheldige' at de bodde innenfor denne "circumferensen" være pliktig til å gjøre arbeide for Kobberverket, ... men dog for billig betaling,som det ble sagt, men på den annen side skulle de folk som utførte slikt arbeid være fritatt for militærtjenesten. Kobberverket ble grunnlagt som et partisipantskap; først i 1909 gikk det over til å bli et moderne aksjeselskap. Fremdeles i 1974 gjaldt det som Norges eldste igangværende bergverk.

Om lønningene

Månedslønnen til en gruvearbeider lå på 1700-tallet på 3-4 riksdaler. For dette beløpet skal de ha vært i stand til å kjøpe seg en ku, noe som kan sammenlignes med den gjennomsnittlige kjøpekraften til en industriarbeider i Norge anno 2013.

Dokumenter fra Kobberverkets arkiv viser at timelønnen i 1970 for arbeid i Olavsgruva på Røros var kr. 9,93 mens gjennomsnitts timelønn for alt arbeid i gruva var på kr. 13,32 per time.   Bonusen for ansatte i Lergruvbakken gruve i 1971 kunne være kr. 3,03 per time. Et skriv angående permisjon uten lønn for en gruvearbeider i 1977, viser at brutto dagslønn i 1977 var kr. 286,80 - noe som tilsier en brutto timelønn på kr. 36,- den gangen.

Det var ellers veldig vanlig i det 18. århundre å få betalt i matvarer som mel og korn. Enkelte arbeidere måtte ofte vente i lang tid på lønna si. Malmkjørerne fikk betalt etter hvor tunge lass med malm de fraktet fram til malmplassen på Røros. Juksing, når det gjaldt veiing av frakten, forekom nok hos begge parter - Kobberverkets funksjonærer og malmkjørerne - men oftest viste nok malmvekta i Kobberverkets favør.

Denne type malmvekt (som står på Malmplassen) ble antageligvis konstruert av overstiger Henning Floer i forbindelse med byggingen av den nye steinkirken på Røros i 1780. Først omkring 50 år senere ble vekta tatt i bruk til veiing av malm ved gruvene og hyttene. Inntil da ble malmen målt i såkalte rom-mål. En malmtønne var 2,5 hl., eller ca. 518 kg (= 3 1/4 skippund. 1 skippund = ca. 159 kg. Dette eksemplaret av en stang- eller malmvekt har stått på Kongens gruve og var i bruk til ut på vårt hundreår.

Se også dette vedlegget i forhold til lønninger i gruvene på Røros i 1970 og 1977. Takk til Stiftelsen Rørosmuseet v/Erik Roll for en kopi av dette dokumentet.