Gamle og Nye Storwartz gruve

Én mil nordøst for bergstaden Røros, ca. 250 meter sør for bygningene på Øvre Storwartz, ligger gruven som betegnes som Røros Kobberverks funngruve: Gamle Storwartz.

Gamle Storwartz er sentrum i Circumferensen - Røros Kobberverks opprinnelige privilegieområde, som ble inntegnet på kartet med en radius på fire gamle norske mil (ca. 45,2 km).

Fra 1708 var det Nye Storwartz gruve som skulle bli Røros Kobberverks hovedgruve. Etter at Gamle Storwartz lenge hadde gått med tap, ble det i 1708 oppdaget en ny forekomst nordøst for den gamle. Det ble straks satt i gang drift på skjerpet, og i 1711 ble gruva for første gang omtalt som Nye Storwartz gruve. Forhåpningene var store, men her som i Gamle Storwartz var utbyttet varierende. Likevel var Nye Storwartz i 1779 ”…den eneste Grube, man havde at stole paa.” (Dahle, 1894: s. 218) og var i drift i 238 år før den ble nedlagt i 1946.

At fortjenesten fra gruvene var varierende, skyldtes flere grunner. I noen tilfeller var malmforekomsten lite drivverdig, i andre tilfeller kunne dårlig utnyttelse av forekomstene være en årsak. Røros Kobberverk var stadig på jakt etter tekniske nyvinninger og ny kunnskap som kunne forbedre driften. Både forbedrete metoder i sprengning og nye heise- og knuseinnretninger førte til større effektivitet og bedre utnyttelse av malmen. Innføring av akkordlønn gjorde også sitt til at verket fikk mer igjen for utgiftene sine, i tillegg til at innføringen av "Alfred Nobels patenterede sprengolje" snart fikk fart på uttaket av malm.

Ved nedre Storwartz ble det etterhvert bygget et flotasjonsanlegg i 1926, der det ble framstilt kobberkonsentrat som så ble befordret videre med taubane til Røros. Anlegget leverte kobberkiskonsentrat med rundt 25% kobber til smeltehytta. Dette medførte også at det ble slutt med kaldrøstingen ved smeltehytta på Røros.

Flotasjonsanlegget var den største tekniske nyvinningen ved Røros Kobberverk i mellomkrigstiden, og den bidro sterkt til å berge bedriften gjennom dårlige tider. Verket sysselsatte likevel stadig færre sammenlignet med storhetstiden på 1700-tallet, da antallet ansatte var nærmere 2 000. I 1949 sysselsatte bedriften bare 149 personer og ved konkursen til Røros Kobberverk i 1977 hadde tallet gått ned til 67.

Selv om gruvene på Storwartz forlengst er lagt ned, med Nyberget og Olavsgruva som museumsgruver, har området rundt Storwartz sett en del aktivitet også i moderne tid. Området har vært i flittig bruk som leirskole, hvor elevene lærer om geologi, historie og miljø - i tillegg til at «månelandskapet» rundt er godt egnet og tatt i bruk som aktivitetsplass til snøkitere fra hele landet.