Barokkparken i Hiort-Engan, ca. 700 m.o.h. og omtrent 6 km fra Røros Bergstad, ble anlagt av direktør Peder Hiort (1716-1789) ved Røros Kobberverk. Anlegget var utformet etter europeiske forbilder og dimensjoner. Hiort sørget også for opplegging av den massive steinmuren av lokal skifer som avgrenser gårdsanlegget på Hiort-Engan mot Kongeveien.
Det var trolig Johannes Irgens (1612-1659), den andre direktøren ved Røros Kobberverk eller sønnen Henning Irgens som var ansvarlig for å gi Kongeveien sitt barokkpreg ved å la veien rette ut på lange strekninger mellom Røros, Hiort-Engan, Galåvolden (senere Finnegården) og Galåen smeltehytte (1660-1671). Denne utrettingen ble trolig utført som en kombinert markering av innfarten til byen sørfra og viktige eiendommer med tilknytning til Kobberverket og dets ledere.
I løpet av få tiår etter at Røros Kobberverk kom i drift, ble avskoging, forurensing og stor tetthet av mennesker og dyr et økende problem. Flere ledere ved Kobberverket skaffet seg egne setrer hvor de flyttet med familie, tjenestefolk og buskap sommerstid for å unngå miljøproblemene i gruvebyen. Setrer og gårdsbruk i Røros og omegn som Mølmannsdalen, Rørosgård, Sundbakken, Hjort-Engan og Finnegården ble gradvis tatt i bruk som lystgårder. De enkle setertuna ble utbygd med representativ bolig- og gårdbebyggelse, hage og park med alleer og lysthus.
Galåen smeltehytte som var i drift fra 1660 til 1671 lå nær gården Galåvolden. Gården fikk senere navnet Finnegården etter bergskriver Jens Finne som kjøpte eiendommen ca. 1712. Jens Finne startet trolig arbeidet med å anlegge et barokkanlegg basert på en snorrett gårdsvei og en barokkakse med smale grasrabatter og lysthus for enden nede på elveflaten ved kanten av Glomma.Tyvold Engesletter var opprinnelig en sommerseter som lå nede ved Glomma. Tunet ble flyttet opp til Kongeveien og senere omdøpt til Hiort-Engan. I matrikkelen av 1667 anføres Jens Bing, rådmann i Trondheim, som bruker av Tyvold Engesletter. Senere var eiendommen kjøpt av oberst Hendrich August Brockdorff. I 1681 ble eiendommen overtatt av direktør Henning Irgens, som eide den fram til sin død i 1699. Deretter ble den kjøpt av bergskriver Peder Henningsen Hiort, som trolig startet utbyggingen av sommersetra til en lystgård. Han kom til Røros med sin familie i 1690, og døde i 1716.
Sønnen Peder Hiort den yngre (1716-1789) anla barokkparken fra omtrent 1759 til 1780. Barokkanlegget i Hiort-Engan er utformet etter europeiske forbilder med V-formede alleer som førte inn i gårdstunet. Nedenfor bygningene lå en inngjerdet renessansepreget hage med fontene og skulpturer. Lisonen var gjennomskåret av et nettverk av stier og bosketter som var hogd ut i den lokale bjørkeskogen.
Barokkanlegget i Hiort-Engan består av tre hovedelementer: Gårdsanlegget, hageanlegget og barokkparken. Det er mulig at Peder Hiort selv laget skisser til utforming av barokkanlegget basert på ideer fra hagelitteratur, hagereiser og parkbesøk i Danmark, Tyskland og Sverige.
Malt i 1940 av R.M. Bye. Foto: Lars Geithe, 2012 © CC-BY-SA
|
Peder Hiort besøkte trolig de fleste slottshager og parker på Sjælland mens han studerte teologi og arbeidet der mellom 1732-1739. Av stor interesse var en lengre reise han gjorde sammen med studiekameraten Daniel Tilas. Reisen gikk gjennom Sverige på vei tilbake til Røros omkring 1740. Daniel Tilas tilhørte en adelig svensk slekt med sentral posisjon innenfor bergverksforvaltningen i Mellom-Sverige. Han og Peder besøkte trolig bergverk og jernverk, slott og herregårder med hager og parkanlegg i renessanse- og barokk hagestil. På denne turen fikk trolig Peder Hiort oppleve at det var mulig å anlegge hageanlegg i fjell-og innlandsområder med nær opptil prealpinsk klima med bruk av lokal vegetasjon, terreng, landskap og utstyr preget av lokale materialer og fargebruk.
I følge skifteprotokollen for boet eide han en stor samling av kart og bøker som han kanskje nyttet til studier og planlegging. Han fikk trolig hjelp av markscheider Johannes Aas fra Røros Kobberverk til å konstruere planen og stikke den ut i terrenget. Denne planen for barokkparken i Hiort-Engan er dessverre enten gjemt i arkiv eller gått tapt. Det finnes en foreløpig skisse av barokkanlegget utarbeidet av Unni Dahl Grue basert på spor i terrenget og skriftlige kilder.
Barokkparken er lokalisert mellom Glomma på 610 m.o.h., til Kongeveien på 710 m.o.h. og Fruhaugen på 770 m.o.h. - totalt 160 m i høydeforskjell og ca. 1 km i luftlinje. Hele anlegget utgjør mellom 300-400 dekar og ligger i en lun, solrik og syd-østvendt lisone med artsrik gras-, urte- og trevegetasjon. Anlegget har europeiske mål og proporsjoner og oppfyller viktige krav til utforming av en barokkpark.
Den franske landskapsarkitekten André Le Nôtre (1613-1700) planla rundt 1650 de to store barokkparkene i Frankrike: Vaux le Vicomte for Ludvig den 14s minister og Versailles for kongen selv. Til Skandinavia kom hagestilen 20-30 år seinere. Hafslund, Jarlsberg og Linderud er blant de eldste barokkparkene i Norge. Stilperioden kjennetegnes ved store proporsjoner, rette linjer, streng symmetri og formal bruk av vegetasjon. Anleggene har alltid en hoved- og utsiktsakse som forbinder hovedbygning/ gårdskompleks med et langt og ofte vidt utsyn/perspektiv som avsluttes i et endemotiv eller ute i horisonten.
Malt i 1668 av Pierre Patel (1605-1676). Foto: Wikimedia Commons © CC0
|
Terrenget var ofte fallende eller terrassert med murer eller formale grasdekte skråninger. Nedenfor og inntil hovedbygningen lå et parterre med mønster av fargede knuste materialer og lave klipte hekker. Blomster hadde liten plass i hagebildet og ble eventuelt plantet i en enkel renessansepreget hage som erstatning for parterret. Grønt i alle nyanser var dominerende farge. Anlegget var gjennomskåret av et nettverk av stier som dannet firkantede bosketter av tett og ofte klippet løvskog. Trerekker og alleer rammet inn anleggets sider og hovedakse. I nedre del av anlegget ble hovedaksen ofte gjennomskåret av brede og lysåpne tverrakser i form av speilende kanaler eller grasflater. Vann var et viktig element og ble brukt som vannstråler, fontener, kaskader, kanaler og store dammer. Gjerder, urner, portaler og skulpturer var viktige prydinnslag.
Geografen Gerhard Schøning (1722-1780) besøkte Hiort-Engan på en reise mellom 1773-1775:
«Foromtalte Gaard eies nu af Verkets Direkteur Peder Hiort, en i mange Tinge kyndig, duelig og erfaren Mand, hvorpaa han har vist anselige Prøver, ei alleene i Verkets bestyrelse, men også i denne Gaards Drivt.»
Foto: Wikimedia Commons © CC-BY-SA
|
Tunet var firkantet og ble innrammet av Blåstuggu, Gulstuggu, fjøs, stall, løe og et hus for tjenestefolket. Hiort engasjerte også den kjente treskjæreren Jøns Andersson Ljungberg (1732-1818) fra Härjedalen til å skjære figurer til utsmykning av sine hus. Ikke bare gården i Engan og barokkhagen fikk innslag av slike «trefolk» - også Hiorts andre hus ble utsmykket på denne måten. I tillegg fikk Hiort bygd Engan skanse, med mannshøye tresoldater bevæpnet med kanoner.
Kulturlandskapet er utviklet gjennom årviss beiting, høsting og jordbruksdrift, trolig fra midten av 1600-tallet. På 17-, 18- og 1900-tallet skjedde antagelig den største delen av husdyrbeitinga i utmarka ovenfor Kongeveien hvor de enkelte gårdsbrukene hadde sine sommerfjøs. Graset ble slått og bakketørket og lagret i 10-12 løer spredt over hele området.
Direktør ved Røros Kobberverk Erich Otto Knoph kjøpte Hiort-Engan og ca. 20 hageskulpturer i 1790. Han drev eiendommen med inntakt gårdstun, buskap og barokkparken slik som i Peder Hiorts tid, inntil han solgte eiendommen i 1812. Da ble den kjøpt av de 3 verksarbeiderne Anders Eliassen Prytz, Rasmus Eliassen Prytz og Rasmus Svendsen Aspaas som delte eiendommen mellom seg. Tunet i Hiort-Engan ble delt etter senterlinjen i hovedaksen som blant annet førte til at bygningene ble revet og materialene fordelt og dels brukt til nye hus på flere nye bruk.
Senere delinger i 1836, 1838, 1850 og 1900 har ført til at det i dag finnes 7 eiere /eiendommer innenfor det som utgjorde barokkparken fra 1760 til 1812. Alle brukene er bebygd og hver parsell starter ved Kongeveien og ender nede ved Glomma. Det ble drevet tradisjonell jordbruksdrift fram til ca. 1960-tallet for 5 av gårdsbrukene og fram til rundt år 2000 for de to andre.
Undersøkelser viser at det tilsynelatende bare ble brukt lokale vekster i parken. I tillegg kommer urter som trives på kalkholdig grunn, slik som firblad, turt, kvann, karve og kranskonvall. Også lave og varmekjære busker som mispel, tysbast og jomfrurose trives her.
I den øvre delen av lisonen vokser mengder av rogn og hegg med innslag av gråor og osp. Her dominerer Fjellbjørka, mens furu finnes på elveflatene.
Det er på Midtsommeren at barokkparken framstår på sitt vakreste med sine fargerike enger fylt med storkenebb, ballblomst og hundekjeks.
Hvis du lurer på noe så kan du sende inn spørsmål via e-post. Du skal få svar så raskt som mulig.
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Tekst og bilder © 2006-2018 respektive forfattere/fotografer. Se også henvisningen til kildeoversikten og lisensbetingelsene under.
Tekst og bilder av Lars Geithe gjøres tilgjengelig under en Creative Commons-lisens