Nyberget og Olavsgruva

Når man ser bort fra Lossiusgruva på Rauhåmmåren der det bare var prøvedrift i noen få måneder i 1644/55, er Nyberget den nest eldste gruven i Rørostraktene. Storwartz-gruva eller 'Gammel-berget' kom i drift i 1645 og bare fem år senere ble Nyberget oppdaget. De eldste lønningslistene i verksarkivet forteller at Hans Koch var stiger i Nyberget i 1671. Under ham sto det 12-15 berggeseller og 15-20 knekter. Tallet på arbeidere varierte litt fra måned til måned. De tyske bergmenn kalte Storwartz også "Alter Berg". På mutingsseddelen fra Oberberghauptmann von Lepine var gruven registrert med navnet "Auf die Fortuna".

Gruven ble kartlagt av markscheider Thomas Junghans, men den ble ikke satt under vann. Med Jacob Knudsen som stiger ble den først drevet til 1717, etter dette drev folk stort sett og tok ut malm på anbud, til 1731, da bergmesteren stengte gruven for godt. Denne siste stigeren i Nyberget er bl.a. kjent som en av hovedmennene under de store arbeideropprørene på Røros i 1670- og 80-årene. Han var blant dem som ble satt i fengsel, fordi han stilte seg i spissen for kameratene.

Etter 50 år blir malmføringen i Nyberget dårligere. Man hører at arbeidet med en ny stull blir innstilt i 1702 og at pumpeverket brenner opp i 1708. Driften ble tatt opp igjen etter denne ulykken, men i 1731 er det så lite malm igjen, at bergmesteren gir ordre om å legge ned gruven - "mit Neubergs Grube gute Nacht zu sagen".

Til tross for nedleggelsen i 1731 var det fremdeles litt smådrift i Nyberget i perioder på 1800-tallet. Folk tok ut malm på anbud, og Verket betalte 1 riksdaler for hver tønne malm som ble skaffet opp i dagen. Midt på 1800-tallet gjorde man så nye funn. Nyberget og Nye Solskinn ble forbundet med et gjennomslag, og driften fortsatte fra 1861 til 1890.

Tidlig på 1900-tallet ble det drevet en 130 meter dyp loddsjakt for å finne igjen malmen fra Nyberget og Nye Solskinn. Denne Nybergsynken ligger på oversiden av sjakthuset, omtrent midtveis mellom taubanen og den øvre parkeringsplassen ved Olavsgruva. Synken er sikret med et betonglokk. Uheldigvis 'bommet' man på malmleiet med noen få meter. Denne malmen, som ikke ble funnet før omtrent i 1936, la senere grunnlag for drift i Olavsgruva, og førte kanskje til at Kobberverket ikke ble nedlagt på et langt tidligere tidspunkt.

På veltene bak gruvemuseet ligger vedsjakta, som ble brukt til fordring av ved til fyrsetting. Her kan man også finne trekull blant den utsjeidete steinen, et tydelig tegn på at det har vært drevet ved hjelp av fyrsetting. Nyberget, som dekker et areal på omtrent 10 mål, er bare en liten gruve, sammenlignet med andre gruver i nærheten.




Eksterne lenker

Referanser & Kilder

  • «Bergbryting i eldre tid». Sverre A. Ødegaard. Særtrykk fra ‘Fjell-Folk’ nr. 7, 1982
  • «Rørosboka bind 2: Røros Kobberverks historie». Ole Øisang. Utgitt ved Rørosbok-komiteen, 1942
  • «Gruvedrifta i Rauhåmmåren og Feragen». Truls Gjestland. Utgitt av Bergstuderendes Forening og Olavsgruvas Venner, 1995
  • «Røros Kobberverk 1644-1974». Gunnar Brun Nissen, 1976