De første menneskene

Menneskene som kom til Rørosvidda, slo seg ned ved de store fjellsjøene. Ved Femund er det funnet over seksti boplasser fra yngre steinalder. De klumper seg sammen omkring Røosen hvor fisket var godt, og hvor det store systemet av dyregraver forteller at dette må ha vært et gunstig område for storviltjakt. Det viktigste fangstobjektet var naturligvis reinen. Fangstgraver brukt til å fange rein og elg er et vanlig fornminne som vitner om langvarig aktivitet. Man ser dyregravene som sirkelformede fordypninger i bakken. Utfra funn som er gjort under utgravninger, har arkeologene greid å rekonstruere fangstgravene. En fangstgrav som ble laget for å fange elg, kunne være 2 meter dyp og opptil 5 meter i diameter. Kantene var rette og kledd med stein eller stokker, mens det i bunnen kunne stå opp spissete stokker, og det hele var skjult og dekket av kvister. En fangstgrav som ble utgravd ved Feragshåen, hadde vært i bruk fra år 3.000 f.Kr. til år 1.000 e.Kr.

Fangstfolkene fulgte vassdragene, og de slo seg ned nær vannkanten, hvor de lett kunne fiske og jage. Derfor finner man som regel boplassene ved strandlinjen, på tørr grusbunn.

Steinalderfolket på Røros representerer en veidekultur; de bodde i holer og var på stadig flytting til nye fangstplasser og trengte store områder for å finne livberging. I jernalderen ble rein- og elgjegerne til bofaste bønder. Fjellbonden og hans familie bygde hus, dyrket jord og sanket fôr og mat fra myr, skog, vidde og sjø. Fra før-kristen tid og til idag har gården vært den normale bosetningsenheten som livet i bygda er bygd opp omkring. Den ble også modellen for gatagården inne i Bergstaden.


Senmiddelalder

Fra 1500-tallet, et århundre da man ellers vet lite om Rørosbygdene, er det en interessant opplysning i erkebiskop Olav Engelbrektssons jordebok. Man får høre i 1530 at Rørosgård var krongods og skyldte kongen 4 penninger i årlig leie. Dette forholdet gjør det nokså sikkert at man har å gjøre med en middelaldergård her. I noenlunde samme stilling kommer Flekkvika ved Aursunden, som i 1661 var særskilt matrikulert, selv om stedet bare ble brukt som seter og slåtteng under gårder i Ålen.

Gravfunn foreligger fra Rørosgård, Brekken, Sollivollen og Øya ved Feragen. Særlig må en framheve de to fine funnene fra Stenvollen i Brekken fra 1920 og 1968, med to sverd, pilespisser, sag m.m. Disse er fra vikingtida eller yngre jernalder, tidsrommet 850 - 950 etter Kristi fødsel.


Gårdene

Gårdene i fjellbygda var ikke så isolerte som man tror. Ferdselen mellom dalene fulgte veiene over vidda, og fjellovergangene ved Røros er forholdsvis enkle å gå. I katolsk tid gikk pilegrimstrafikken til Hellig Olavs skrin i Nidarosdomen her, og Østerdalsruten samlet opp fromme vandrere fra Østlandet og Mellom-Sverige. Den tok også opp trafikken fra den gamle Härjedalsveien over Sulus nord for Aursunden, og forbi Røros og ned Gauldalen gikk middelalderveien til Trondheimsfjorden etter den nåværende jernbanetraséen.

Av gårdsnavn som peker mot høy alder, kan det nevnes Sulus og Valset ved Aursunden. Det første må være gammelnorsk 'Sálu-hús', herberge for reisende, og har nok vært knyttet til en gård med fast bosetting. Valset er sannsynligvis et set-navn fra vikingtida, sammensatt med gammel-norsk 'vadill', -vadested, som førsteledd. Slik kan man rekonstruere en gårdsbosetning som i tidlig kristen tid, for ni hundre år siden, synes å ha omfattet Rørosgård, Hitteråsen, Sollia, Feragen, Brekken (med flere bruk), Valset, Flekkvika, Sulus og Kuråsen.

Hele den spredte gårdsbosetningen i Røros-bygdene ble et offer for Svartedauden i 1349, og andre epidemier og et kaldere klima la fjellbygdene helt øde i lengre tid (den årlige gjennomsnittstemperaturen er på 0,3 °C. Den høyeste dagtemperaturen målt på Røros var 30,7 °C den 27. juli 2008, mens den laveste dagtemperaturen er målt til -50,4 °C den 13. januar 1914). I mange generasjoner sto gårdene tomme og det er ikke spor av folk her i kildene fra 1500-tallet. De 4 penninger i landskyld for Rørosgård omkring 1530 ble nok betalt for en ødegård. Sannsynligvis i slutten av 1500-årene begynte så folk å slå seg ned og rydde de gamle tuftene. Det skjedde ved Aursunden, der det først på 1600-tallet bodde noen få familier. I skattelista for 1610 er nevnt tre ødegårdsmenn; Ingebrigt, Halvor og Assmar på Røros.

Det var bergverksdriften fra midten av 1600-tallet som kom til å sette fart i bosetninga på Rørosvidda, og den skapte to viktige bysamfunn i Norge, Kongsberg i 1620-årene og Røros 30 år senere.




Eksterne lenker

Referanser & Kilder

  • «Bergbryting i eldre tid». Sverre A. Ødegaard. Særtrykk fra ‘Fjell-Folk’ nr. 7, 1982
  • «Rørosboka bind 1: Natur, Folk, Næringsliv». Utgitt ved Rørosbok-komiteen, 1942-1949